Jeg skrev om kontraster i går, og dette ble bare ytterligere forsterket av mitt møte med kvinneklubben Verity på tirsdag etter CPI. Jeg er vant til å ferdes i ulike miljø. Det er jo ikke i hovedsak i veldig rike miljøer jeg vanker hjemme, men jeg har da venner på både den ene og andre siden av elva som kommer fra mer eller mindre møblerte hjem. Og jeg har sett innsiden av både et spa og en femstjerners restaurant før. Allikevel var jeg ikke helt forberedt på kultursjokket som møtte meg da jeg trådte inn i foajeen til Verity. Jeg følte behov for å unnskylde at jeg var kledd så ”casual” – en diger F.A. t-skjorte og jeans, for at håret ikke var nyvasket og for at jeg ikke hadde sminket meg. Jeg ble plutselig bevisst holdningen min, og rettet meg straks i ryggen. Jeg smilte til alle jeg så og prøvde å te meg høflig.
Verity er en klubb for arbeidende kvinner. Kvinner som har klatret karrierestigen og som kan møblere sine egne hjem. Kvinner som ikke lever av sin manns inntekt, men som er ”independet women”. Jeg vet ikke hvor mange medlemmer klubben har, men det må være en del som betaler medlemskontingent, for de hadde flotte lokaliteter med kafe, restaurant, spa, treningssenter, ”entertaining rooms”, og rom for buisninsmøter. Jean er en psykolog som er medlem av klubben, og det var henne vi hadde et møte med. For to år siden startet hun i samarbeid med 614 en gruppe for jenter i alderen 8 -10 år. Ideen bak gruppen er å bygge jentenes emosjonelle intelligens. I løpet av de to årene har gruppen av jenter holdt seg stabil på ca 10 medlemmer. De får hver uke komme og snakke sammen om selvtillit, om håp og drømmer for fremtiden, om skole og venner, om familie, om det å bo i Regent Park og mye annet. De har mange ekskursjoner til museer, kunstgallerier, til børsen, til restauranter, teaterforestillinger osv. Her får jentene lære om etikette og om kunst og kultur, om mote og mat, om penger og utdanning. Det er med på å skape muligheter for de som ikke har så mange. Og det er med på å skape drømmer og en åpenhet til å ta i mot de muligheter som faktisk finnes.
En god idé... som jeg er nysgjerrig på utfallet og utførelsen av. En av oss fra teamet skal være med som hjelpeleder når vi kommer tilbake fra Jacksons. Det vil bety kulturkrasj hver uke. Noe som kan være sundt. For det er tross alt slik verden er: - Urettferdig.
I dag har vi hatt en fridag, og jeg har vært med min italienske venninne Naike på shopping. Vi har spist italiensk mat og drukket italiensk kaffe. Ikke helt 100% i følge Naike, men godt var det – i følge oss begge ☺ Det har vært deilig å ha en dag uten noen planer. En dag hvor livets alvor og kontraster kunne dyttes litt lenger bak i hodet. Har allikevel hatt stor frustrasjon over enkelte elektroniske dupeditter som viste seg å være dyrere enn forventet og som jeg ikke får til å fungere. Min kjære Mac som jeg er så glad i og som har vært min trofaste venn i fire år begynner nå å vise sine svake sider.
lørdag 20. september 2008
fredag 19. september 2008
CPI og sandwich run
Mandag startet tidlig, som mandager flest. Vi trasket sammen bort de fire hundre meterne fra huset vårt til nærmiljøsenteret hvor vi skulle få vår CPI training, bokstaver jeg selv etter to dagers undervisning og en skriftlig prøve ikke husker hva står for. Ideen bak det hele er i alle fall; nonviolent physical crisis intervention og care, welfare, safety and security. Etter kurset får vi et sertifikat som gjør at det er vanskeligere å saksøke oss for å holde en unge fast ☺ Jeg trodde først at dette kurset handlet om selvforsvar, og ble litt bekymret for at det var et behov for å sende Ignite-teamet gjennom et slikt kurs. Det viste seg imidlertid at alle i lederstaben til 614 skulle delta på dette kurset, og at ja, til en viss grad handler det om selvforsvar, men hovedsaken er hvordan unngå å komme dit. For vår del handler dette mest om barn. Barn som kan komme ut av kontroll. Hvordan kan vi lese faresignalene, og hva kan vi gjøre for å unngå at vi og andre blir skadet? Og hvordan kan vi holde fast en unge uten at ungen eller vi blir skadet? Om seks uker får jeg sertifikatet mitt.
Mandag kveld etter at John, treneren vår med streng mine, dårlig humor, bart og sånn hårsveis du bare ser på karikaturtegninger, hadde hatt en hektisk dag med oss full av fysiske øvelser, fikk vi bli med Joe og Patricia Elkerton på sandwich run. Teamet delte seg i to, og noen ble med Joe i bilen, mens jeg og noen andre tok apostlenes hester fatt og ble med Patricia. I hendene hadde vi førti sandwichposer. Og ideen er enkel; spør de hjemløse og fattige du møter på veien om de vil ha en sandwichpose. Det er viktig at du ikke spør om de vil ha ”food” (mat) for det betyr visst noe ganske annet i dette miljøet. Opplevelsen av å gå ute med mat til byens marginaliserte var veldig god. Jeg ble ikke redd på noe tidspunkt, selv ikke da en dame kjefet på meg. Og som Louise sa det etterpå; ”it made sense”. Det føltes så riktig å gjøre dette. Ikke for å få ett klapp på skulderen, ikke fordi jeg føler meg så bra etterpå, men rett og slett fordi det er det eneste riktige å gjøre. Menneskene vi møtte på gata ligner på deg og meg. De er ikke fjerne fra vår hverdag. De lever midt i den de også. Disse menneskene er noens datter eller sønn, noens mamma eller pappa. Disse menneskene hadde også drømmer og håp for sin fremtid. Og jeg kan garantere deg at der de er nå -hjemløse, fattige, rusavhengige, er ikke der de drømte om å være.
Det var også en god opplevelse å spasere rundt i denne byen. Vi gikk fra øst – Regent Park hvor vi holder til – vestover mot bykjernen, og etter noen kvartaler endte vi opp midt ved kapitalismens høyborg – Eaton Centre. Et av nordamerikas største kjøpesentre. Kontrastene var enorme. Men Timbits på Tim Hortons smaker godt allikevel. Og jeg kunne glede meg over byen og dens liv og puls til tross for nøden jeg så. For vi er ikke ensidige mennesker. Vi har følelser som går i alle retninger og vi kan ha mange tanker i hodet på en gang. En følelse og en tanke utelukker ikke en annen tilsynelatende motstridende, og ordet ambivalent kan være godt å ha i baklomma for situasjoner som denne jeg hadde mandag kveld.
Mandag kveld etter at John, treneren vår med streng mine, dårlig humor, bart og sånn hårsveis du bare ser på karikaturtegninger, hadde hatt en hektisk dag med oss full av fysiske øvelser, fikk vi bli med Joe og Patricia Elkerton på sandwich run. Teamet delte seg i to, og noen ble med Joe i bilen, mens jeg og noen andre tok apostlenes hester fatt og ble med Patricia. I hendene hadde vi førti sandwichposer. Og ideen er enkel; spør de hjemløse og fattige du møter på veien om de vil ha en sandwichpose. Det er viktig at du ikke spør om de vil ha ”food” (mat) for det betyr visst noe ganske annet i dette miljøet. Opplevelsen av å gå ute med mat til byens marginaliserte var veldig god. Jeg ble ikke redd på noe tidspunkt, selv ikke da en dame kjefet på meg. Og som Louise sa det etterpå; ”it made sense”. Det føltes så riktig å gjøre dette. Ikke for å få ett klapp på skulderen, ikke fordi jeg føler meg så bra etterpå, men rett og slett fordi det er det eneste riktige å gjøre. Menneskene vi møtte på gata ligner på deg og meg. De er ikke fjerne fra vår hverdag. De lever midt i den de også. Disse menneskene er noens datter eller sønn, noens mamma eller pappa. Disse menneskene hadde også drømmer og håp for sin fremtid. Og jeg kan garantere deg at der de er nå -hjemløse, fattige, rusavhengige, er ikke der de drømte om å være.
Det var også en god opplevelse å spasere rundt i denne byen. Vi gikk fra øst – Regent Park hvor vi holder til – vestover mot bykjernen, og etter noen kvartaler endte vi opp midt ved kapitalismens høyborg – Eaton Centre. Et av nordamerikas største kjøpesentre. Kontrastene var enorme. Men Timbits på Tim Hortons smaker godt allikevel. Og jeg kunne glede meg over byen og dens liv og puls til tross for nøden jeg så. For vi er ikke ensidige mennesker. Vi har følelser som går i alle retninger og vi kan ha mange tanker i hodet på en gang. En følelse og en tanke utelukker ikke en annen tilsynelatende motstridende, og ordet ambivalent kan være godt å ha i baklomma for situasjoner som denne jeg hadde mandag kveld.
torsdag 18. september 2008
sunday in the park
Vi kom kjørende inn til Toronto søndag formiddag, og det føltes som å komme hjem. Merkelig egentlig, for jeg har aldri kommet kjørende inn til byen fra den retningen før. Helt ærlig har jeg bare kommet kjørende inn til byen fra flyplassen en gang tidligere, og da var følelsene mine i sentrifuge. Det var en varm og muggen dag. De sier det her når det er varmt uten solskinn og det ligger en forventning om torden i lufta, - muggy weather. Og Toronto lå under sin evige dis. CN-Tower tårnet i det fjerne, og jeg tenkte; så godt det skal bli å komme hjem.
Fordi nærmiljøsenteret hvor møtene vanligvis holdes var stengt p.g.a. vasking, ble gudstjenesten på søndag holdt utendørs – midt i ”parken”. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi satte opp bordene våre med mat og diverse aktiviteter, og uten noen videre introduksjon eller forklaring kom folk strømmende til. Inne i Peace Garden satt tre stykker med en gitar og sang lovsanger, mens jeg stod med hundre små jenter rundt meg som skulle tegne sine håp og drømmer for fremtiden på et stykke tøy. Tøystykkene skal vi senere sy på et stort laken, og henge opp som dekorasjon i nærmiljøsenteret. Det var ikke noe videre program. Folk satt på pledd og spiste sammen, barna lekte og lyden av trivsel fylte Regent Park. Alle kjenner alle. Og jeg fikk mange nye navn å lære den dagen. Jeg håndhilste på små barn og gamle damer, på folk som tilhører 614, og på folk som ”bare” bor i Regent, folk som tror på dette som F.A. driver med, og folk som har mistet håp for lenge siden fordi de er fattige, eller fordi de har mistet en sønn til meningsløs vold. Jeg hilste på tre søstre som så ut som om de kom fra tre forskjellige kontinent og jeg hilste på mange av de jeg skal jobbe sammen med, som er tilknyttet 614`s lederstab.
Det var en innholdsrik dag, og da jeg etter å ha montert IKEA møbler hos Kathy, på en fest hvor vi ble lokket med til kake og is, gikk å la meg, var det med et stort smil om munnen. ”Festen” var en housewarming til en fra lederstaben i 614 (Kathy). Da jeg og Jamie ankom litt før de andre, var stuen tom for møbler -sett bort fra de som lå på gulvet i biter, klare til å bli montert. Det var en overraskende (og morsom) opplevelse å være festens første gjester. Da vi omsider hadde skrudd sammen, Lack, Fläder og Stefan, kunne vi sette oss ned og nyte is og kake, som vi var blitt lovet. Stua fylte seg etter hvert også opp med flere mennesker som fikk gleden av å sitte på møblene. Det var en veldig hyggelig kveld, hvor jeg fikk kjenne på noe av den samme gode stemningen som finnes i min egen vennegjeng der hjemme.
Fordi nærmiljøsenteret hvor møtene vanligvis holdes var stengt p.g.a. vasking, ble gudstjenesten på søndag holdt utendørs – midt i ”parken”. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi satte opp bordene våre med mat og diverse aktiviteter, og uten noen videre introduksjon eller forklaring kom folk strømmende til. Inne i Peace Garden satt tre stykker med en gitar og sang lovsanger, mens jeg stod med hundre små jenter rundt meg som skulle tegne sine håp og drømmer for fremtiden på et stykke tøy. Tøystykkene skal vi senere sy på et stort laken, og henge opp som dekorasjon i nærmiljøsenteret. Det var ikke noe videre program. Folk satt på pledd og spiste sammen, barna lekte og lyden av trivsel fylte Regent Park. Alle kjenner alle. Og jeg fikk mange nye navn å lære den dagen. Jeg håndhilste på små barn og gamle damer, på folk som tilhører 614, og på folk som ”bare” bor i Regent, folk som tror på dette som F.A. driver med, og folk som har mistet håp for lenge siden fordi de er fattige, eller fordi de har mistet en sønn til meningsløs vold. Jeg hilste på tre søstre som så ut som om de kom fra tre forskjellige kontinent og jeg hilste på mange av de jeg skal jobbe sammen med, som er tilknyttet 614`s lederstab.
Det var en innholdsrik dag, og da jeg etter å ha montert IKEA møbler hos Kathy, på en fest hvor vi ble lokket med til kake og is, gikk å la meg, var det med et stort smil om munnen. ”Festen” var en housewarming til en fra lederstaben i 614 (Kathy). Da jeg og Jamie ankom litt før de andre, var stuen tom for møbler -sett bort fra de som lå på gulvet i biter, klare til å bli montert. Det var en overraskende (og morsom) opplevelse å være festens første gjester. Da vi omsider hadde skrudd sammen, Lack, Fläder og Stefan, kunne vi sette oss ned og nyte is og kake, som vi var blitt lovet. Stua fylte seg etter hvert også opp med flere mennesker som fikk gleden av å sitte på møblene. Det var en veldig hyggelig kveld, hvor jeg fikk kjenne på noe av den samme gode stemningen som finnes i min egen vennegjeng der hjemme.
fredag 12. september 2008
et stykke brød
Tenk at jeg kunne bli så glad og oppmuntret av et halvt grovbrød. Jeg var ikke klar over at det betydde så mye for meg. Men jeg ser at det handlet om mer enn brødet i seg selv.
Av og til kommer det noen seilende inn i en grå og trist dag, som en frisk bris, og de blir kronet til hverdagshelter. Fordi de smiler til deg, ser deg og fordi de lytter til det du sier. Hvis de i tillegg gjør noe aktivt, selv en liten ting, for å oppmuntre deg på denne dagen, så kan de forandre utsiktene, hviske skyene vekk fra himmelen og trekke ned sola. I går opplevde jeg det. Gjennom et stykke brød.
Jeg håper at jeg selv kan bli en hverdagshelt for noen andre en gang.
Av og til kommer det noen seilende inn i en grå og trist dag, som en frisk bris, og de blir kronet til hverdagshelter. Fordi de smiler til deg, ser deg og fordi de lytter til det du sier. Hvis de i tillegg gjør noe aktivt, selv en liten ting, for å oppmuntre deg på denne dagen, så kan de forandre utsiktene, hviske skyene vekk fra himmelen og trekke ned sola. I går opplevde jeg det. Gjennom et stykke brød.
Jeg håper at jeg selv kan bli en hverdagshelt for noen andre en gang.
søndag 7. september 2008
green and gold
Det er ikke trærne jeg sikter til når jeg skriver green and gold. Men det kunne vært, for de er i ferd med å endre farge. Noen er kommet lenger enn andre, men utviklingen er uunngåelig. September er godt i gang og det er vakkert!! Store trær og store landskap bader i lav ettermiddagssol. Jeg gleder meg over å se sesongen endre seg, og jeg elsker høsten med dens farger. Av og til kan et landskap være så vakkert at det føles som om man revner på innsiden. Og av og til kan man bli så glad i noen att man kjenner hjertet klemmes sammen.
Green and gold er mine farger. Dave Ivany, læreren vår forrige uke, tok oss gjennom ulike personlighetstester, og de avslørte for meg disse to fargene. Primært er jeg grønn. Det vil si at jeg er en tenker og en gjører. Jeg så beskrivelsen av grønn, og måtte le. Det passet meg perfekt. Men jeg ser meg selv i mange av de andre fargene også, så ovenfor teamet insisterte jeg på å være regnbuefarget. Men det kan være et godt hjelpemiddel å vite om hvorfor vi i teamet reagerer forskjellig, og at vi har ulike forventninger avhengig av hvilken personlighet vi har. Jeg synes det er spennende at 43% er gold, 33% er oransje, mens bare 12% er grønne og 12% blå. Dessuten er det vanligst at kvinner er blå og menn grønne. Jeg er litt spesiell, og det gjorde meg litt stolt.
Det trådløse nettet er bare tilgjengelig utendørs. Og det er en helt ny opplevelse for meg å sitte med laptopen i fanget i Guds frie natur. Etterhvert kan jeg forestille meg at det kan bli litt kaldt. Vi skal tross alt være her på Jacksons i fire uker til, og dagene blir kortere og kaldere også her i Kanada. Fire uker til med ulik undervisning. Fire uker til med natur, og vennskap og hytter og leirliv. Fire uker til med læring før vi går løs på praksis. Fire uker til i Jacksons Point.
Green and gold er mine farger. Dave Ivany, læreren vår forrige uke, tok oss gjennom ulike personlighetstester, og de avslørte for meg disse to fargene. Primært er jeg grønn. Det vil si at jeg er en tenker og en gjører. Jeg så beskrivelsen av grønn, og måtte le. Det passet meg perfekt. Men jeg ser meg selv i mange av de andre fargene også, så ovenfor teamet insisterte jeg på å være regnbuefarget. Men det kan være et godt hjelpemiddel å vite om hvorfor vi i teamet reagerer forskjellig, og at vi har ulike forventninger avhengig av hvilken personlighet vi har. Jeg synes det er spennende at 43% er gold, 33% er oransje, mens bare 12% er grønne og 12% blå. Dessuten er det vanligst at kvinner er blå og menn grønne. Jeg er litt spesiell, og det gjorde meg litt stolt.
Det trådløse nettet er bare tilgjengelig utendørs. Og det er en helt ny opplevelse for meg å sitte med laptopen i fanget i Guds frie natur. Etterhvert kan jeg forestille meg at det kan bli litt kaldt. Vi skal tross alt være her på Jacksons i fire uker til, og dagene blir kortere og kaldere også her i Kanada. Fire uker til med ulik undervisning. Fire uker til med natur, og vennskap og hytter og leirliv. Fire uker til med læring før vi går løs på praksis. Fire uker til i Jacksons Point.
torsdag 4. september 2008
jacksons point
Nå sitter jeg utendørs, barføtt med laptopen på fanget. Det er fortsatt deilig og varmt og vi har kommet til Jacksons Point, Frelsesarmeens camp og kurssenter halvannen time fra Toronto. Stedet ligger idyllisk til ved Lake Lashigan. Her skal vi være i fem uker.
I morges startet vi dagen med å dele litt av våre forventninger, før vi tok en spasertur rundt i nabolaget. Regent Park er et område med ca 10 000 inbyggere. Bygningsmassen er for det meste fra 1950-tallet, da de rev ned alt det som lå der før, og forsøkte å bygge et nytt og bedre sted for folk å bo midt i byen. Utviklingen har ikke gått så bra. Frelsesarmeen har drevet et 614 korps der i syv år nå. Regent Park har et dårlig rykte. Mange har hørt om gjengene og drapene som har foregått her, og de ser at folk er fattige. Over 110 ulike nasjonaliteter er representert. Mange religioner, mange kulturer, mange språk. Men nabolaget er også preget av noe annet. Det er en samhørighet og en stolthet over byen og nabolaget som er positiv. Og engasjementet har fått en gjeng mødre som kaller seg "The Dreamers" til å plante en fredshage midt i Regent, som et minne over alle liv som har gått tapt i området. Det er mye optimisme å spore.
Men Regent Park møter i disse dager nye utfordringer. De gamle blokkene og husene rives til fordel for nye blokker (skyhøye). Folk må flytte, og ser at nabolaget forandres. Noen bor midt mellom to byggeplasser. Regent Park ligger klemt mellom to andre, svært velstående, urbane nabolag. Kun en gate skiller Regent Park og Cabbagetown, hvor sistnevnte er preget av store eneboliger, flotte hager og rike mennesker. Kontrasten er enorm.
Jeg begynner etterhvert å forstå mer av hvordan ting fungerer her, og hva jeg skal gjøre. Nå skal vi vært øyeblikk ha en samling rundt bålet. Og jeg skal bli enda bedre kjent med teamet. Jacksons Point blir nok et bra sted å være de neste ukene.
I morges startet vi dagen med å dele litt av våre forventninger, før vi tok en spasertur rundt i nabolaget. Regent Park er et område med ca 10 000 inbyggere. Bygningsmassen er for det meste fra 1950-tallet, da de rev ned alt det som lå der før, og forsøkte å bygge et nytt og bedre sted for folk å bo midt i byen. Utviklingen har ikke gått så bra. Frelsesarmeen har drevet et 614 korps der i syv år nå. Regent Park har et dårlig rykte. Mange har hørt om gjengene og drapene som har foregått her, og de ser at folk er fattige. Over 110 ulike nasjonaliteter er representert. Mange religioner, mange kulturer, mange språk. Men nabolaget er også preget av noe annet. Det er en samhørighet og en stolthet over byen og nabolaget som er positiv. Og engasjementet har fått en gjeng mødre som kaller seg "The Dreamers" til å plante en fredshage midt i Regent, som et minne over alle liv som har gått tapt i området. Det er mye optimisme å spore.
Men Regent Park møter i disse dager nye utfordringer. De gamle blokkene og husene rives til fordel for nye blokker (skyhøye). Folk må flytte, og ser at nabolaget forandres. Noen bor midt mellom to byggeplasser. Regent Park ligger klemt mellom to andre, svært velstående, urbane nabolag. Kun en gate skiller Regent Park og Cabbagetown, hvor sistnevnte er preget av store eneboliger, flotte hager og rike mennesker. Kontrasten er enorm.
Jeg begynner etterhvert å forstå mer av hvordan ting fungerer her, og hva jeg skal gjøre. Nå skal vi vært øyeblikk ha en samling rundt bålet. Og jeg skal bli enda bedre kjent med teamet. Jacksons Point blir nok et bra sted å være de neste ukene.
onsdag 3. september 2008
å komme frem
Det var absurd å ankomme Toronto Pearson i går kveld. Det var varmere enn jeg hadde regnet med. 26 grader. Jeg trengte ikke genseren, heller ikke jakka som jeg brukte i Reykjavik. Jeg fisket frem papirene, gikk gjennom security, passkontroll, ble henvist imigration office, varm, svett, sliten. Papirer i hendene, sekken på ryggen, genser og jakke under armen. Stroppen på sekken røk, papirene falt på gulvet, sekken åpnet seg. Alt -midt i køen. Samle tingene, samle meg, stresse ned. Det gikk. Med et nødskrik kom jeg meg til skranken. "NEXT!". "Jes... eh..". Svett overleppe. "Have a nice stay"! "Thank you sir". Bagasje. Sekken på den ene skulderen. To trillekofferter. Kø. Hjelp. Glad jeg startet dagen med masasje i den blå lagune.
Og så; "Welcome, Janne. So nice to see you".
"phu"!
Så er jeg her. Huset er lite, men stort nok. Gulvene har ikke vegg til vegg tepper. Det var det i kjelleren inntil nylig, da de hadde vannlekasje og måtte rive opp alt. Jeg holder meg med andre ord unna kjelleren inntil videre. Vi bor bokstavelig talt midt i byen. CN-tower er to trikkestopp unna. Maten er som forventet. Men vi er stort sett europere her, så vi skal nok få sving på sakene etterhvert. Det ligger ett grått lag over Toronto. Selv om himmelen er blå, er det kun høyt over oss. I horisonten er den alltid grå og uklar. Sola skinner. Toronto er flat som en pannekake, og trikkene heter street cars og er røde. Vi bor rett ovenfor en skole i en rekke med hus vegg mot vegg. Huset er smalt og avlangt. De er litt som de du ser i "Full House", men ikke så fine og ikke så høye. I går så vi vaskebjørner i hagen. De er visst vanlige, og elsker søppel. Teamet virker bra. Hyggelige folk fra mange forskjellige steder og bakgrunner. Alle jentene må dele rom. To på hvert. Køyesenger. Ett bad, en dusj. Har ikke smakt melken enda, men jeg har ikke sett snurten av grovt brød eller et bakeri. Tim Horton har fantastiske doughnuts. Og jeg er lei meg for at det tok så kort tid å oppdage det. De koster nesten ingenting og smaker som biter av himmelen. Jeg kommer til å trille hjem...
I morgen drar vi til Jacksons Point. Det er en camp som Frelsesarmeen har to timer her fra. Vi skal være der i fem uker, og der tar det en time å gå til nærmeste Tim Hortons - hver vei :)
Og så; "Welcome, Janne. So nice to see you".
"phu"!
Så er jeg her. Huset er lite, men stort nok. Gulvene har ikke vegg til vegg tepper. Det var det i kjelleren inntil nylig, da de hadde vannlekasje og måtte rive opp alt. Jeg holder meg med andre ord unna kjelleren inntil videre. Vi bor bokstavelig talt midt i byen. CN-tower er to trikkestopp unna. Maten er som forventet. Men vi er stort sett europere her, så vi skal nok få sving på sakene etterhvert. Det ligger ett grått lag over Toronto. Selv om himmelen er blå, er det kun høyt over oss. I horisonten er den alltid grå og uklar. Sola skinner. Toronto er flat som en pannekake, og trikkene heter street cars og er røde. Vi bor rett ovenfor en skole i en rekke med hus vegg mot vegg. Huset er smalt og avlangt. De er litt som de du ser i "Full House", men ikke så fine og ikke så høye. I går så vi vaskebjørner i hagen. De er visst vanlige, og elsker søppel. Teamet virker bra. Hyggelige folk fra mange forskjellige steder og bakgrunner. Alle jentene må dele rom. To på hvert. Køyesenger. Ett bad, en dusj. Har ikke smakt melken enda, men jeg har ikke sett snurten av grovt brød eller et bakeri. Tim Horton har fantastiske doughnuts. Og jeg er lei meg for at det tok så kort tid å oppdage det. De koster nesten ingenting og smaker som biter av himmelen. Jeg kommer til å trille hjem...
I morgen drar vi til Jacksons Point. Det er en camp som Frelsesarmeen har to timer her fra. Vi skal være der i fem uker, og der tar det en time å gå til nærmeste Tim Hortons - hver vei :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
