skriv, skriv, skriv!

Skriv om det du opplever, om menneskene du møter, om historiene de forteller deg, sa han. Han hadde dette lure smilet og glimtet i øyet og i det hele tatt noe ved seg som gjorde at jeg ble veldig oppmuntret etter samtalen vi hadde. Det er til inspirasjon for andre, fortsatte han.
Og jeg begynte å tenke på det Lyf sa og hvordan jeg best kan formulere det jeg opplever både der på Sanctuary, hvor vi snakket, og i Regent Park slik at det blir til glede og inspirasjon for andre. For det er jo ikke i utgangspunket lett å skulle videreformulere for eksempel Johns historie som han delte med meg over en kopp kaffe på Sanctuary like før. Han fortalte meg om barndommen og om overgrepene og om posttraumatisk stress og angst som han slet med nå, og om fattigdommen han lever fordi han ikke kan jobbe. Alt uten at jeg hadde spurt.
Det er ikke en enkel oppgave å skulle skrive ned disse tingene på en måte som gjør at de forstyrrer, men samtidig inspirerer. For historiene er rystende og ubehagelige, og det er ikke til å komme bort fra at meste av tiden har du lyst til å stikke hodet tilbake under dyna, til et komfortabelt sted, hjem til Oslo og koselige kafeturer til problemfrie dager. For det finnes ikke et godt eller rett svar. Og jeg blir fullstendig blottlagt når noen deler sin historie. For hva vet vel jeg.

Og det var denne tanken som satt igjen etter forrige tirsdag da vi hadde hatt vår faste "lekseklubb". Ti jenter kommer hver uke for å snakke med Joanne og Sue (og meg - siden oktober) om livet om kjærligheten om skole og familie. Og sist tirsdag ble det spesielt bra, eller vanskelig og tungt om du vil. Fordi Chris Brown slo Rihanna, og fordi Joanne er eksepsjonelt god på å trekke de linjene, snakket vi om voldelige forhold, om overgrep, om maktmisbruk og om hva som er greit og ikke. Det satt ni jenter rundt bordet og spiste. Åtte av ni mente at det er forståelig (og i grunnen akseptabelt) at kjæresten din slår deg hvis du provoserer ham. Jeg kjente haka falle ned til brystet og øynene begynte å vanne fordi jeg rent glemte å blunke. Og på en enkel, men genial måte begynte Joanne å pakke ut noen av kjerneverdiene hos jentene. Og når Lisa så begynte en setning med å si, da pappa brukte å slå meg... kjempet jeg med tårene - ikke fordi jeg glemte å blunke.
Og spørsmålet som jeg satt igjen med var det samme som folk i vanskelige situasjoner har stilt seg til alle tider; hvorfor meg? Men jeg stilte spørsmålet fordi jeg ikke har hatt det vanskelig. Hvorfor har jeg levd beskyttet, elsket og oppmuntret gjennom hele mitt liv. Det er jo ikke normalt egentlig...

nedoverbakke

Jeg sitter online og skriver dette. Noe som ikke har skjedd for ofte i det siste. Internettilkoblingen på kontoret har vært veldig ustabil i flere uker nå. Endelig har de klart å fikse en god linje til de stasjonære maskinene, men det trådløse nettet er dårligere og mer ustabilt enn noen gang før. Jeg aner ikke hvorfor, for vi har hatt noen inne som skulle fikse det... Vel, vel. Jeg er ikke kvalifisert til å gi noen råd i det departementet. Så nå sitter jeg på Starbucks og surfer på trådløse bølger via mitt Starbuckskort.

Ute skinner sola. Det er en lat søndag formiddag. Snøen har smeltet, og været har blitt kaldt igjen, men uten mer nedbør denne gangen. Kafeen jeg sitter i har mange gjester, men jeg er alene. Og i dag er det veldig godt å være litt alene. Snart må jeg tusle de to kilometerne hjem igjen til bibeltime og gudstjeneste med rigging og pakking. Men for nå er jeg her med blekt solskinn og svart kaffe og et stort smil om munnen.

Jeg har vært på morgengudstjeneste i den romersk-katolske kirken igjen. Og jeg fant igjen at jeg var fullstendig fremmedgjort der. Jeg kjenner ikke liturgien. Jeg vet ikke hva jeg skal svare i de repitative bønnene. Jeg vet ikke når jeg skal knele og når jeg skal stå. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal korse meg. Derfor ble jeg sittende helt åpen for å ta inn alt som skjedde. Og det hele er for meg mystisk og vakkert, og det føles som om jeg deltar i noe større enn meg selv. Jeg er klar over at jeg har skrevet en hel artikkel om dette tidligere, og jeg vil ikke repetere meg selv, men den romersk-katolske gudstjenesten representerer en så sterk kontrast til vår ettermiddagsgudstjeneste i 614 at jeg ikke klarer å la være å undre meg over det. Vi tilhører den samme tro, men vi har så ulik utøvelse av den. For meg vitner det om en stor, generøs og mangfoldig Gud.

Jeg er over halvveis i mitt opphold her. Og jeg kjenner gleden og frustrasjonen over "nedoverbakken". Jeg lengter hjem, samtidig som jeg føler at jeg ikke har nok tid igjen her til å gjøre det jeg har lyst til. Som seg hør og bør begynner også jeg på denne tiden av året å tenke på høsten. Der hjemme kommer søknadsfrister og studielånsinnbetalinger og jeg kjenner at jeg er langt unna (selv om internett gjør alt veldig lett). Livet her er veldig distansert fra alt som skjer der hjemme. Jeg begynner også å lure på hvor mye jeg har forandret meg, og om folk der hjemme har forandret seg, og hvordan jeg skal "passe inn" når jeg kommer hjem. En ting er i alle fall sikkert - jeg savner venner og familie og gleder meg til å se alle igjen :)

Nå må jeg avslutte. En kald og solrik februarsøndag venter utenfor.

Images of Regent Park

Jeg krysser sølepytter og saltstenkte gater. Det er en grå dag i dag. I går skinte sola og hele verden var badet i et kjølig vinterlys. Og denne trolldommen gjorde alt magisk, vakkert og pittoresk. Jeg tenkte at det var en god dag å ta bilder i, og at jeg ville dokumentere Regent Park. I dag er det en grå dag, og søplet på bakken kommer til syne der snøen smelter. Jeg er på vei til butikken og velger å gå igjennom parken, parken som ikke er en park, men et boligområde. Et avgrenset område av lavblokker, høyblokker og rekkehus som står i vinkler mot hverandre og danner vindtunneler og mørke rom mellom seg. Og midt inni denne parken finner du et par lekeplasser, en inngjerdet hage, en liten sjappe, et par parkeringsplasser, en skøytebane og en hel del skrot. Murveggene omgir parken. En urban jungel. Og innimellom lyser enkelte fargerike bilder opp. Bildene som utsmykker parken er de lokale kunstnernes verk. Bildene forteller historier om vold og kriminalitet, om død og sorg, om barn og lek og om håp om en bedre fremtid. I dag vil jeg dele dem med dere. Og bildene tatt på en solskinnsdag dokumenterer at solen kan skinne og minner oss om at våren skal komme.

I'm still here

I går hadde vi fri, som vi alltid har på mandager. Chris, min team-kammerat Jamies pastor fra Manchester, var på besøk, og fordi solen skinte og alle var glade bestemte vi oss for å dra til Niagara Falls. Det var en av de virkelig gode dagene. I alle fall for meg. Jeg smilte og lo hele dagen. På veien stoppet vi i Hamilton for å besøke Pernell på Freeway, drakk god kaffe der og spiste god Thai på en restaurant. Og jeg hadde solbriller på og var intet mindre enn en superstjerne i bilen.
Niagara Falls var kanskje ikke det mest imponerende jeg har sett. Men det er jo en av disse tingene man må se - i alle fall hvis man bor så nærme. Og vi så. Og vi smilte og lo og solen skinte. Også satte vi snuten hjemover. Men så kom Sarah på at hun hadde glemt noe.

For en uke siden var vi i Cleveland, Ohio på Urban Forum. Det var et forum for teologi omkring urban mission. ”All the little chicks with the crimson lips says Cleveland Rocks, Cleveland Rocks”. Cleveland does not rock. Det er i alle fall min konklusjon etter å ha vært der. Rock n’ Roll hall of fame var morsomt, men rocket ikke... Forumet på den annen side rokket meg og en del andre ganske kraftig. Det var mange interessante og gode debatter omkring de kristnes kall til å tjene de fattige, utestengte og undertrykte. Bart Campolo var der og utfordret på godt og vondt. Og ikke alle var enige, men jeg elsker jo en god diskusjon.
Det var også stas å bo på hotell med svømmebasseng og boblebad og store senger. Jeg nøt hvert sekund av hele opplevelsen. Det var også godt å få et lite brekk i fra Regent og hverdagen vi har her. Skulle ønske det hadde vart lenger... Men jeg er tilbake her nå. I Regent. Jeg er fortsatt her.

Å komme til Cleveland, eller rettere U.S.A var en opplevelse i seg selv. I minibussen hadde vi fire Canadiere, en danske, en italiener, en nordmann, to briter og to tyskere. Og vi var ganske nervøse ved grenseovergangen. Men de behandlet oss fint. Vi smilte og takket og bukket og nikket da vi fikk det grønne kortet i hånden og lovet på tro og ære å levere det inn igjen på returen. Problemet oppstod da Sarah på tilbaketuren bestemte seg for å sitte i en annen bil, og dermed glemte å gi tilbake det grønne kortet...

Det er dette Sarah sikter til da hun roper ut at hun har glemt noe. Vel, hun visste allerede at hun hadde glemt å gi tilbake det grønne kortet. Derfor hadde hun tatt pass og grønt kort med seg på vår utflukt til Niagra Falls, fordi det finnes en grenseovergang der. Men i bulderet fra fossen og all moroa har vi helt glemt å finne grenseovergangen.

Etter mye frem og tilbake finner vi ”bridge to the U.S.A.” Lykkelig parker vi utenfor det som ser ut til å være kontoret på Canadisk side og lykkelig kommer Sarah tilbake til bilen med passet i hånda og et stor smil om munnen. Det bød ikke på noe problemer.

Problemet oppstår først når vi skal kjøre ut fra ”parkeringsplassen”. Heisann! Her var det enveiskjørt gitt... En dame i uniform forklarer oss at vi ikke kan snu, nå er det for sent, vi har kommet oss inn i ingenmannsland. Den eneste løsningen er å fortsette over brua til den andre siden og forklare hva som har skjedd. Lattermilde krysser vi grensen over til U.S.A og lattermilde forsøker vi å forklare de uniformerte hva som har skjedd. Lattermilde viser vi de strenge fjesene det vi har av identifikasjonspapirer som viser seg å være alt fra hjemmelagede ansettelsesbevis til internasjonale førerkort og pass. En time senere etter mye om og men kan vi trygt kjøre tilbake over brua og tilbake til Canada en opplevelse rikere.