om skjønnhet

Jeg innser at det går lenger og lenger mellom hver gang jeg skriver blogginnlegg. Kanskje det har noe med travelhet å gjøre, kanskje har det noe med vane å gjøre. To ting er i alle fall sikkert, jeg er mer travel, og jeg er mer vant til livet her. Å se CN-Tower i solnedgang er ikke like fascinerende tiende gangen jeg ser det, og det å bo å leve i Regent Park blir også en del av hverdagen. Ukene flyr. Jeg tenker fortsatt mye på folk hjemme, men jeg rekker ikke å savne noen – ikke ordentlig, før jeg er på vei til neste oppdrag. Jeg trives bedre med travelheten enn med store hull i timeplanen. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Og jeg begynner å kjenne folk, til og med bli glad i folk. Jentene mine, spesielt tre elleve år gamle jenter som bor vegg i vegg og som jeg har i squads to ganger i uka, er jeg blitt veldig glad i. Jeg har til og med fått den glede og det privilegium å være mentoren til en av dem.

Søndag lærte jeg mye om skjønnhet. Hver søndag morgen deler vi i teamet oss og går til ulike gudstjenester forskjellige steder i byen. Jeg har vært litt rundt omkring. Jeg har vært hos det koreanske korpset et par ganger, på fyrlyskorpset og mer tradisjonelle korps. (Korps = frelsesarmeemenighet). Søndag gikk jeg og min italienske venninne til den katolske kirken nærmest oss. Hun har nok mer kjennskap til det katolske enn meg, selv om hun også er vokst opp i Frelsesarmeen, ganske enkelt fordi hun er italiensk.
Det var en vakker opplevelse. Da vi kom inn var gudstjenesten allerede i gang. Kirken var stappfull av folk og lukten av røkelse fylte benkeradene. Lyset strømmet inn gjennom glassmaleriene og dannet nydelige farger på gulvet. Under nattverden sang en guttesopran så rent at hårene reiste seg i nakken min. Jeg tenkte at dette var tilbedelse. Dette er å gi tilbake til Gud alt vi har. Det vakre, kunsten og musikken gitt for å ære Gud. Da vi forlot gudstjenesten litt tidlig for å rekke fyrlyskorpset oppi gata, svevde vi ut begge to og snakket om skjønnheten, om hvor vakkert det var og hvordan Gud fortjener at vi gir ham det vakre. Vi hadde begge kjent tilstedeværelsen av noe hellig, som om Gud selv var i kirkerommet.
På fyrlyskorpset, som de siste årene har hatt sitt møtelokale i en kontorbygning i påvente av de nye lokalene som bygges et kvartal lenger borte, var det også stappfullt av folk. Og da vi kom inn var det ikke den vakre lukten av røkelse som møtte oss... Det lille rommet var et salig kaos av alle slags mennesker. Lokalene er slitte, uten vinduer eller annen utsmykking. Vi måtte sitte på gulvet fordi det ikke var plass på noen av stolene. Og da jeg så Sandi med cowboyhatten legge armen om jenta som så tydelig er en av gatefolket så jeg tilbedelsen og hjertet i det. Og det var vakkert. Oppi alt kaoset og alle luktene, alle forstyrrelsene og lydene så jeg det skjønne. Jeg så at Gud var også her, og at denne tilbedelsen var like viktig og ekte som noen annen.
Denne søndagen viste Gud meg noe mer om hvem Han er.

toronto living

Mens jeg går alene nedover Queen street mot en kaffebar jeg nettopp har oppdaget, The Dark Horse, innser jeg at jeg har vært i denne byen en stund. Jeg kjenner sporveisystemet (TTC) og vet å komme meg rundt i Toronto. I alle fall delvis. Høsten har kommet, hatt sin høyde og er nå på nedtur. Det er blitt ganske kaldt. Jeg har til og med kjøpt meg en liten, rosa mobiltelefon med et kanadisk sim-kort, og hilser på mannen i lyskrysset hver dag.

Det er rart å tenke på at jeg faktisk bor her. Mannen i lyskrysset kjenner meg igjen. Barna i Regent Park roper til meg når jeg går forbi. Jeg vet hvor de selger god kaffe og kan orientere meg i den nærmeste dagligvareforetningen slik at jeg raskt finner smør og melk. Men av og til får jeg lyst til å trykke på pauseknappen. Stoppe livet mitt her et lite øyeblikk, slik at jeg kan dra hjem og møte familie og venner, alle jeg savner, for så å komme tilbake igjen. Jeg liker å være her. Ikke missforstå! Det er utfordrende og gøy. Jeg har fått nye venner, og jeg er begynt å trives i denne byen. Men av og til tenker jeg at det går litt for lang tid. Åtte måneder igjen... Det føles litt for lenge. Og det skjer så mye hjemme. Små nevøer og nieser vokser og gror, og folk gifter seg og får barn og livet leves hjemme som her. Men jeg kan bare være ett sted av gangen. Og derfor ønsker jeg meg en pauseknapp. Jeg vil ikke gå glipp av noe her heller. Men valgene vi tar vil alltid medføre at noe blir prioritert over noe annet. Det er valgets kval.

Jeg valgte å komme hit. Jeg valgte dette året. Og selv om jeg nødig vil innrømme det, så betyr valget mitt nødvendigvis at jeg valgte bort et år hjemme. Jeg valgte bort jul med familie og venner. Jeg valgte bort hverdagsliv med kaféturer og spillkvelder. Jeg valgte bort lek med nevøer og nieser. Jeg valgte bort økonomisk sikkerhet, menighetsliv, organisasjonsarbeid, jobb og studier. Og jeg håper det er verdt det. Jeg ber om at dette ikke skal oppleves som meningsløst. Kjære Gud, la valget mitt være verdt det! Hjelp meg å bety en forskjell.

mistaken for someone else

Forestill deg en mild, mørk oktoberkveld i et nabolag av gamle mursteinshus. Ute på gata myldrer det av barn, voksne og unge utkledd som monstre, zombier, superhelter og marihøner. De som ikke er ute og går, sitter på trappa foran huset med lykter laget av uthulede gresskar og en stor bolle med godteri i fanget. Spindelvev og edderkopper dekorerer vinduer og hager. Folk smiler til hverandre i mørket, peker og ler og komplimenterer hverandres kostymer. ”This is halloween, this is halloween, halloween, halloween” spilles fra høytalere rundt om. (For Tim Burton elskere gir dette mening). Det var en magisk kveld. Selv om vi egentlig var for store til å gå rundt og spørre om knask eller knep, gjorde vi det allikevel. Dette var jo tross alt min første ekte halloween, en opplevelse jeg delte med andre europeere som også var halloweenjomfruer. Vi valgte å ta den helt ut og fikk da også mange komplimenter for kostymene våre. Folk kjente oss ikke igjen - vi ble tatt for å være noen andre.

Dagen før var stemningen ganske annerledes i Regent Park. Det var kun en vanlig dag, og jeg fikk torsdagens hverdagsrealitet slengt i trynet ganske tidlig på morgenkvisten. Jeg stod og ventet på frokostbilen kl 0500, noe jeg gjør hver torsdag sammen med John. Den eneste forskjellen var at jeg på torsdag stod og ventet alene. Det var kaldt, så jeg hadde tatt på meg lue, vinterjakke, skjerf og votter. Jeg satt på trappa til skolen, rett på andre siden av veien fra huset vårt. En bil slakket farten, mannen bak rattet kikket på meg, forsøkte å få øyenkontakt. Jeg kikket bort. Dette skjedde tre ganger. Den siste, røde passaten hadde kjørt frem og tilbake flere ganger, da han rullet ned vinduet og sa; ”Hey babe”. Uten å kikke ham i øynene svarte jeg tørt; ”Keep driving”. Da han var ute av syne og jeg innså at jeg hadde ventet i over 20 minutter, reiste jeg meg resolutt opp og gikk inn. Men da så jeg en av mine kolleger. Det vil si, hun var min kollega på onsdag, og ved en feiltakelse tok folk meg for å være hennes denne kalde torsdag morgenen. Det var et stikk i hjertet. Og verden virket med ett alt for kald og grusom. Da jeg trakk dyna over hodet den morgenen, trygg og varm i min egen seng, fikk jeg ikke sove. Jeg håper jeg kan se henne i øynene neste gang vi sitter i resepsjonen på 77 River Street sammen.

born and raised in ghetto

Klikk på denne linken for å se en musikkvideo spilt inn i Regent Park. Den handler om byggingen av Regent Park - en drøm om å gjøre ende på slummen. Det som faktisk skjedde var at slum ble til ghetto.
Regent Park er det første og største nabolag av sitt slag i Canada. Nå bygger de igjen. Håpet er å gjøre ende på ghettoen. De siste bildene i videoen er i fra rivingen på North side. Jeg kjenner mange av barna som leker i bakgrunnen her. De går en usikker fremtid i møte.