om skjønnhet

Jeg innser at det går lenger og lenger mellom hver gang jeg skriver blogginnlegg. Kanskje det har noe med travelhet å gjøre, kanskje har det noe med vane å gjøre. To ting er i alle fall sikkert, jeg er mer travel, og jeg er mer vant til livet her. Å se CN-Tower i solnedgang er ikke like fascinerende tiende gangen jeg ser det, og det å bo å leve i Regent Park blir også en del av hverdagen. Ukene flyr. Jeg tenker fortsatt mye på folk hjemme, men jeg rekker ikke å savne noen – ikke ordentlig, før jeg er på vei til neste oppdrag. Jeg trives bedre med travelheten enn med store hull i timeplanen. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Og jeg begynner å kjenne folk, til og med bli glad i folk. Jentene mine, spesielt tre elleve år gamle jenter som bor vegg i vegg og som jeg har i squads to ganger i uka, er jeg blitt veldig glad i. Jeg har til og med fått den glede og det privilegium å være mentoren til en av dem.

Søndag lærte jeg mye om skjønnhet. Hver søndag morgen deler vi i teamet oss og går til ulike gudstjenester forskjellige steder i byen. Jeg har vært litt rundt omkring. Jeg har vært hos det koreanske korpset et par ganger, på fyrlyskorpset og mer tradisjonelle korps. (Korps = frelsesarmeemenighet). Søndag gikk jeg og min italienske venninne til den katolske kirken nærmest oss. Hun har nok mer kjennskap til det katolske enn meg, selv om hun også er vokst opp i Frelsesarmeen, ganske enkelt fordi hun er italiensk.
Det var en vakker opplevelse. Da vi kom inn var gudstjenesten allerede i gang. Kirken var stappfull av folk og lukten av røkelse fylte benkeradene. Lyset strømmet inn gjennom glassmaleriene og dannet nydelige farger på gulvet. Under nattverden sang en guttesopran så rent at hårene reiste seg i nakken min. Jeg tenkte at dette var tilbedelse. Dette er å gi tilbake til Gud alt vi har. Det vakre, kunsten og musikken gitt for å ære Gud. Da vi forlot gudstjenesten litt tidlig for å rekke fyrlyskorpset oppi gata, svevde vi ut begge to og snakket om skjønnheten, om hvor vakkert det var og hvordan Gud fortjener at vi gir ham det vakre. Vi hadde begge kjent tilstedeværelsen av noe hellig, som om Gud selv var i kirkerommet.
På fyrlyskorpset, som de siste årene har hatt sitt møtelokale i en kontorbygning i påvente av de nye lokalene som bygges et kvartal lenger borte, var det også stappfullt av folk. Og da vi kom inn var det ikke den vakre lukten av røkelse som møtte oss... Det lille rommet var et salig kaos av alle slags mennesker. Lokalene er slitte, uten vinduer eller annen utsmykking. Vi måtte sitte på gulvet fordi det ikke var plass på noen av stolene. Og da jeg så Sandi med cowboyhatten legge armen om jenta som så tydelig er en av gatefolket så jeg tilbedelsen og hjertet i det. Og det var vakkert. Oppi alt kaoset og alle luktene, alle forstyrrelsene og lydene så jeg det skjønne. Jeg så at Gud var også her, og at denne tilbedelsen var like viktig og ekte som noen annen.
Denne søndagen viste Gud meg noe mer om hvem Han er.