min båt er så liten

Av og til skjer det små mirakler i hverdagen. Og hvis du er flink til å se etter, så skjer det små mirakler oftere enn du skulle tro.

Jeg har blitt kjent med så mange mennesker her i Regent Park. Og spesielt har jeg fått kontakt med en hel hurv av ti-år-gamle jenter. Og jeg har funnet ut at det å jobbe med barn er både mye enklere og vanskeligere enn man skulle tro, og mye vanskeligere og enklere enn å jobbe med tenåringer.

Jeg var veldig ung da jeg bestemte meg for å tro på Jesus. Og de første årene av mitt liv ble den bestemmelsen på sett og vis tatt for meg. Selv om jeg har mange minner med åndelige opplevelser fra min oppvekst, kan jeg ikke fastsette en dato da jeg tok en beslutning om å være en kristen. For meg har det vært en reise. Men jeg husker at jeg allerede som syvåring opplevde bønnesvar og hadde sterke trosopplevelser.

Tiffany er ti år. Hun er en guttejente full av futt og moro. Jeg ble kjent med henne i hennes eget territorium -i klasserommet. Jeg vet navnet på klassekameratene hennes, på læreren hennes, på mammaen hennes, søsteren og mammaens kjæreste. Tiffany stoler på meg. Hun vet at hun kan komme til huset vårt når som helst og møte trygge "voksne" som bryr seg. Hun vet at jeg bryr meg og hun vet at jeg tror på Jesus.

Da Tiffany på søndag ettermiddag rakk opp hånden etter en tale med invitasjon til å ta i mot Jesus kunne jeg frimodig sette meg ned ved siden av henne og be. Og da tårene trillet nedover kinnet hennes, kunne jeg tørke de bort. Og når møtet var over og hun igjen løp rallende i gangene, kunne jeg smile og si; vi sees på tirsdag, og vite at det var sant.

Dette er for meg et mirakel. Vennskap på tvers av alder og nasjonalitet, på tvers av kultur og oppvekstvilkår. Jeg har fått mange, mange små søstre her i Regent Park og når jeg får dele med dem livsgrunnlaget mitt, årsaken til at jeg er her, det som ligger meg på hjertet, er det også et mirakel. Det gir meg umåtelig stor glede og inspirasjon.
Og i et glimt, et lite øyeblikk, ser jeg alt klart og tydelig.

påskeekstravaganza

"Det passer jo perfekt til påske" jublet jeg da jeg så at den nye boken for bokklubben vår var en krim. Ti ansikter rundt bordet så forundret på meg og lo. "That's the most random thing I've heard today", var responsen jeg fikk mellom de mange latterhikstene. Og så går det opp for meg. Påskekrim er en norsk ting. Det er intet mer enn forlagens pr-kampanje for å selge flere bøker. Lattermild forsøker jeg å forklare. Men det er nok en av disse kulturforskjellene som ikke lar seg oversette så lett.
Og selv om Canada er et kristent land og kirkene rundt om tar påskefeiringen veldig alvorlig, er det ikke en like betydelig markering for mannen i gata som det jeg har inntrykk av at det er hjemme. For i Norge har vi jo supplert påskeevangeliet med appelsiner, kvik-lunsj, ski og krim. Og selv om det er gode ting, drukner de kanskje budskapet for de fleste.
Jeg kjenner at jeg savner litt av markeringen (selv den ikke-religiøse) for det setter meg liksom i riktig stemning. Men kanskje jeg i år klarer å trenge litt dypere ned i materien? Kanskje kan jeg feire påske på grunn av Jesus og ikke fordi jeg har fem dager fri til å stå på ski?
På den andre siden; Det er lettere å la en langhelg med noen religiøse markeringer gå seg hus forbi her en det der er hjemme. Spørsmålet blir om vi med vår merkelige markering av opphavet til den kristne tro drukner budskapet, eller om vi gir anledning for alle, troende eller ikke, å ta del i den...

lat mandag

Jeg har overnattet hos Sharon i natt, og kjenner at kroppen er takknemlig for en god natt søvn i en god seng. Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet hennes etter en langsom og god frokost. Det er mandag og fridag og jeg har rømt huset på shuter street. Det er deilig å komme vekk litt. Dette er liksom et ordentlig hus, et skikkelig hjem. Folk som har bodd i kollektiv vet kanskje hva jeg mener; Her er det en full krydderhylle, mel i skapet, et komplett servise og et fult kjøleskap. Dessuten er det rent. Rent til og med under bordet, bak brødristeren og i bunnen av skuffene. Og jeg frykter hverken for mus eller kakkerlakker. Men det jeg nyter aller mest er roen i huset. Klokken er tolv. Snart skal jeg karre meg opp til badet, krype ut av pysjen og ta meg en lang dusj. Jeg elsker late dager!

Det har snødd litt i dag, og jeg blir minnet om at skadefro sjelden er en god ting. Jeg har nemlig godtet meg litt over at folk der hjemme har måttet tåle mye snø, mens vi her i Toronto har nytt våren i flere uker nå. Det har riktig nok ikke vært veldig varmt, men bare veier og solskinn setter meg i det minste i riktig stemning. Da jeg våknet i morges og tittet ut på en hvit verden sank hjertet i brystet. Og selv om jeg vet at det regner (og snør) på de rettferdige og urettferdige, og at hva jeg tenker og mener ikke kan forandre det, var det en liten påminnelse om at skadefroen som oftest kommer tilbake som en boomerang.

Jeg har bestilt billetten hjem, og har begynt å telle uker. Samtidig begynner jeg først nå å virkelig føle at jeg blir kjent med folk her. Det er herved duket for mer ambivalens...