min båt er så liten

Av og til skjer det små mirakler i hverdagen. Og hvis du er flink til å se etter, så skjer det små mirakler oftere enn du skulle tro.

Jeg har blitt kjent med så mange mennesker her i Regent Park. Og spesielt har jeg fått kontakt med en hel hurv av ti-år-gamle jenter. Og jeg har funnet ut at det å jobbe med barn er både mye enklere og vanskeligere enn man skulle tro, og mye vanskeligere og enklere enn å jobbe med tenåringer.

Jeg var veldig ung da jeg bestemte meg for å tro på Jesus. Og de første årene av mitt liv ble den bestemmelsen på sett og vis tatt for meg. Selv om jeg har mange minner med åndelige opplevelser fra min oppvekst, kan jeg ikke fastsette en dato da jeg tok en beslutning om å være en kristen. For meg har det vært en reise. Men jeg husker at jeg allerede som syvåring opplevde bønnesvar og hadde sterke trosopplevelser.

Tiffany er ti år. Hun er en guttejente full av futt og moro. Jeg ble kjent med henne i hennes eget territorium -i klasserommet. Jeg vet navnet på klassekameratene hennes, på læreren hennes, på mammaen hennes, søsteren og mammaens kjæreste. Tiffany stoler på meg. Hun vet at hun kan komme til huset vårt når som helst og møte trygge "voksne" som bryr seg. Hun vet at jeg bryr meg og hun vet at jeg tror på Jesus.

Da Tiffany på søndag ettermiddag rakk opp hånden etter en tale med invitasjon til å ta i mot Jesus kunne jeg frimodig sette meg ned ved siden av henne og be. Og da tårene trillet nedover kinnet hennes, kunne jeg tørke de bort. Og når møtet var over og hun igjen løp rallende i gangene, kunne jeg smile og si; vi sees på tirsdag, og vite at det var sant.

Dette er for meg et mirakel. Vennskap på tvers av alder og nasjonalitet, på tvers av kultur og oppvekstvilkår. Jeg har fått mange, mange små søstre her i Regent Park og når jeg får dele med dem livsgrunnlaget mitt, årsaken til at jeg er her, det som ligger meg på hjertet, er det også et mirakel. Det gir meg umåtelig stor glede og inspirasjon.
Og i et glimt, et lite øyeblikk, ser jeg alt klart og tydelig.