I used to love being busy. And I was. I would talk about my business to my friends and look in my planner several times a day, comforted by it being packed. It gave me an adrenaline kick to have a thousand things on at the same time. And I pulled it off. I always landed on my feet. I was actually pretty good at living my life. Friends, family, studies, church, and part time job – I ruled it all.
Things have changed quite a bit for me over the last four months. I have a different life now. I uprooted myself from my home in Oslo, from my family, from my friends, from my church, from my part time job, from my studies, from my engagements in boards and organizations, from committees and everything that filled my everyday life. And I moved somewhere else. I moved away from safety to a place where no one knew me. I moved to a place where my organizational skills could not come to much use, to a place where my knowledge on Norwegian contemporary authors counted for nothing. To a place where my stands on popular culture, my sense of fashion and taste in music would be questioned and challenged, not conformed. I uprooted myself and landed in Regent Park, Toronto.
Completely estranged from what I knew, I was forced to take a closer look at my life. Things I knew to be true were questioned. Things I took for granted was taken away. My new situation shed light on what I thought was important to me. Many things where put into perspective – a different perspective. And I was forced to slow down… At start I was not impressed with the pace in things where going. I could be so much more effective than this! (If I just got to do things my way). Did people not know what I was capable of? I was eager to get going. I wanted to get my hands dirty. I wanted it all to be challenging and hard and difficult and messy. And busy, very busy. The silence I found in between my scheduled hours was not what I sought. Although I soon adjusted, and found that I could use the silent hours to study and pray (something I genuinely wanted –really!), I was not very happy about what I found in the quietness of my heart. I discovered that silence is a discipline and that I didn’t practice it. And I discovered something my mind already knew -that what God wants is not my busy schedule, but my heart.
It seems as though I am a slow learner. It takes me some time to really understand what I know to be true. It is as if the information uses a long time to travel from my mind and settle into my heart. I believe that God needed to drastically remove me from my “world”, because I thought I knew so much and was doing so great at living my life. I could not run away from him in Toronto. Not knowing the city, the neighborhood or anyone here, there was nowhere to go, no friends to see and no work to be done. Being alienated like that there is really only one place to go – inwards. What I’ve learned so far is not really what I expected. I have learned way more about myself than anything else. And that experience is very humbling. I think learning about your self usually is a humbling process for anyone who experiences it.
I still cannot believe the irony of what Ignite has learned me so far. God had to take me to a boiling big city, to a broken neighborhood, to a chaotic mess of living with six other people to teach me about silence!
My schedule has gradually gotten busier. And it is safe to say that I enjoy that. I still like to do a lot of different kinds of work and to juggle between projects. And (still trying to be humble) I think I am rather good at it. I still like business. But in order to be able to do anything I need to know my foundation (that is grace, and the fact that I really can’t do anything). In order to serve, I need to know whom I’m serving. And in order to love, I need to know that I am loved.
tirsdag 13. januar 2009
mandag 5. januar 2009
søndag 4. januar 2009
de nære ting
Jeg hadde mange planer for denne uka. Jeg begynte med å rydde kjelleren. Det var ikke en del av planene jeg hadde. Jeg gjorde det egentlig bare for å bli kvitt all julepynten i huset. Jeg orket nemlig ikke tanken på å se juletreet og de flerfargede lysene i trappa når jeg skulle ha fri. Jeg orket heller ikke tanken på å sette flere kasser ned i den rotete kjelleren, derfor måtte jeg rydde den først. Nå er all julepynten satt bort. Kassene er merket, satt opp på hyller i kjelleren og organisert slik at de er lett å komme til.
Mens jeg pakket kassene begynte jeg å tenke på mine egne ting som står i kasser i kjelleren til mamma og pappa. Jeg husker ikke hva jeg har satt bort. Det er ting jeg har samlet i årenes løp. Ting jeg har kjøpt eller fått. Ting jeg eier. Ting uten særlig betydning viser det seg.
Jeg har lært mye de siste fire månedene. Mange av tingene hadde jeg forventninger om å lære. Jeg visste at det å jobbe i nærheten av Sandra ville tvinge meg til en viss disiplin- noe jeg ønsket meg mer av. Jeg visste at det å bo sammen med andre mennesker ville lære meg mer om samarbeid om mennesker og om fellesskap. Det har også lært meg mer om kjærlighet. Jeg visste at det å jobbe i Regent Park ville lære meg mer om livet, om ulike kulturer og om fattigdom. Men jeg visste ikke hva det å leve mer enkelt ville lære meg. Hva vil det si å kun eie noen få ting? Hva vil det si å ikke shoppe? Hva vil det si å dele alt?
Det å leve mer enkelt har gitt meg en ny forståelse av frihet. Jeg føler meg friere enn jeg har gjort tidligere. Jeg har også lært mer om verdi. Verdi har fått et nytt perspektiv. Tingene som ligger i kasser der hjemme har jo en slags verdi for meg. Jeg er fortsatt glad for bøkene jeg har samlet og for fotoalbumene. Av en eller annen grunn er jeg også knyttet til noen av skoene jeg valgte å legge igjen hjemme. Men om jeg skulle miste alt det, selv dagbøkene og fotoalbumene vet jeg at det bare er ting. Dette er tydeligvis noe som jeg måtte kjenne på kroppen for å forstå. For jeg har hørt det har blitt sagt igjen og igjen, og har nikket meg enig, men jeg har ikke forstått, ikke før jeg har levd det, ikke før nå.
Dette var det jeg reflekterte over når jeg stod nede i gråkjelleren og pustet inn gammelt støv. Disse tingene. Alt det vi samler oss.
Etterpå har jeg ikke gjort det slag. Alle planene har forsvunnet ut i ingenting. Og jeg har forsøkt å kjede meg, fordi det var så lenge siden. Men jeg tror kjedsomheten hører barndommen til. Stillhet og ingenting er ikke kjedelig lenger. Det er mat for sjelen.
Mens jeg pakket kassene begynte jeg å tenke på mine egne ting som står i kasser i kjelleren til mamma og pappa. Jeg husker ikke hva jeg har satt bort. Det er ting jeg har samlet i årenes løp. Ting jeg har kjøpt eller fått. Ting jeg eier. Ting uten særlig betydning viser det seg.
Jeg har lært mye de siste fire månedene. Mange av tingene hadde jeg forventninger om å lære. Jeg visste at det å jobbe i nærheten av Sandra ville tvinge meg til en viss disiplin- noe jeg ønsket meg mer av. Jeg visste at det å bo sammen med andre mennesker ville lære meg mer om samarbeid om mennesker og om fellesskap. Det har også lært meg mer om kjærlighet. Jeg visste at det å jobbe i Regent Park ville lære meg mer om livet, om ulike kulturer og om fattigdom. Men jeg visste ikke hva det å leve mer enkelt ville lære meg. Hva vil det si å kun eie noen få ting? Hva vil det si å ikke shoppe? Hva vil det si å dele alt?
Det å leve mer enkelt har gitt meg en ny forståelse av frihet. Jeg føler meg friere enn jeg har gjort tidligere. Jeg har også lært mer om verdi. Verdi har fått et nytt perspektiv. Tingene som ligger i kasser der hjemme har jo en slags verdi for meg. Jeg er fortsatt glad for bøkene jeg har samlet og for fotoalbumene. Av en eller annen grunn er jeg også knyttet til noen av skoene jeg valgte å legge igjen hjemme. Men om jeg skulle miste alt det, selv dagbøkene og fotoalbumene vet jeg at det bare er ting. Dette er tydeligvis noe som jeg måtte kjenne på kroppen for å forstå. For jeg har hørt det har blitt sagt igjen og igjen, og har nikket meg enig, men jeg har ikke forstått, ikke før jeg har levd det, ikke før nå.
Dette var det jeg reflekterte over når jeg stod nede i gråkjelleren og pustet inn gammelt støv. Disse tingene. Alt det vi samler oss.
Etterpå har jeg ikke gjort det slag. Alle planene har forsvunnet ut i ingenting. Og jeg har forsøkt å kjede meg, fordi det var så lenge siden. Men jeg tror kjedsomheten hører barndommen til. Stillhet og ingenting er ikke kjedelig lenger. Det er mat for sjelen.
torsdag 1. januar 2009
ingenting
Jeg leser andres blogger uten å skrive ett eneste ord i min egen...
Desember fløy ut døra og jeg rakk ikke engang tenke før januar stod her med en hel uke fri i hendene. Derfor håper jeg at denne uken av fred og ro og ingenting vil bringe både tid og inspirasjon til tekstproduksjon både på papir og online.
Desember fløy ut døra og jeg rakk ikke engang tenke før januar stod her med en hel uke fri i hendene. Derfor håper jeg at denne uken av fred og ro og ingenting vil bringe både tid og inspirasjon til tekstproduksjon både på papir og online.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
