tirsdag 28. oktober 2008

bøttesalza

Åpenbaringer er sjeldne, og når de inntreffer kommer de ganske overraskende. Det ligger vel i åpenbaringens natur at den ikke er forutsigbar. Lørdag hadde jeg en. Det var da jeg stod og skrubbet kjøleskapsdørene at jeg fikk den. Plutselig innså jeg at dette slettes ikke var det værste jeg visste - å vaske, mener jeg. Så jeg fortsatte i noen timer til. Vi trakk vi frem komfyren og vasket bak den. Jeg hadde grudd for det. Det var visst hjemmet til musene. Nå er vi forhåpentligvis kvitt dem...
Det å si at jeg liker å vaske, er kanskje å strekke strikken litt langt, men jeg har i det minste ikke noe i mot det. Jeg tror det er godt for psyken nemlig. Noe er skittent - jeg vasker - og det blir rent. Dessuten er det fysisk arbeide. Noe jeg ikke har nok av i min hverdag. Og menneskekroppen er skapt til å arbeide. Uten fysisk aktivitet er vi i ubalanse.

Apropos balanse. Mandag tok Sharon oss med på salzakurs. Hun er en overbevist salzafantast og insisterer på å ha latinamerikansk blod i årene til tross for at hun er så kanadisk som det er mulig å være. Jeg fikk låne hennes sko - utrolig nok har vi samme skostørrelse - og balanserte kvelden igjennom på høye heler. Det var i sannhet et miljøskifte, og det føltes godt. Jeg lo og snublet rundt, og lærte masse nytt. Da jeg la hodet på puta om kvelden, var det med et stort smil om munnen. Det er onsdag i dag og inni meg teller jeg fortsatt: en, to, tre - fem, seks, syv. Quick, quick, slow :) Jeg hadde det så gøy at jeg lovte å komme igjen. Da skal George få svinge meg rundt og rundt hele kvelden. Vel - i alle fall til klokken ti, når jeg må løpe til trikken for å rekke hjem til portforbudet.

fredag 17. oktober 2008

Vaskebjørner på verandaen og en mus på kjøkkenet

Det er offisielt; Vi har hatt vår første vaskekrangel i huset.
Noen ville vaske fordi de så en kakerlakk, det de i alle fall antok var en kakerlakk, løpe over gulvet da de spiste frokost. Noen ville vaske fordi de så en mus, noe de helt sikkert visste var en mus, løpe over gulvet da de snakket i telefonen. Noen så at det var en god idé å vaske, da de visste at det var lenge siden sist. Noen ville bruke fritiden sin til andre ting, som å sitte i pysjen å stirre tomt ut i lufta, eller å trene. Kanskje de mente at mus kunne være mus, kanskje de ikke mente det var særlig skittent? Så da ble det husbråk. Nasjonalitet og kultur, vaner og alder, personlighet og vilje stod mot hverandre. Tårer spratt. Og jeg smøg ut døra, og kjente at jeg ikke hadde vært helt ærlig i den testen vi tok første helgen i Jackson, da jeg krysset av at jeg aldri backet ut av en konflikt hvis det angikk noen jeg var glad i. Jeg ville rett og slett ikke blande meg. Og sånn går dagene. Vi er venner igjen nå i huset, og musa gikk i fella natten etter. Og jeg kjenner meg selv litt bedre. Selv om jeg ikke er redd for konfrontasjon, unngår jeg gjerne å blande meg inn når jeg ser at noen andre krangler. Det visste jeg helt ærlig ikke fra før.

Det jeg visste fra før, er at vi har vaskebjørner på verandaen. Jeg visste også at selv om de heter vaskebjørner på norsk, har de ingenting med vasking å gjøre – i alle fall ikke husvask. Jeg trodde at jeg synes vaskebjørner var søte. Det gjør jeg tydeligvis ikke. De spiser søppel og klatrer opp i trærne. De er pukkelryggede, grå, skitne og skabbete. ”Ansiktene” er søte, med sorte ringer rundt øynene, og halen er morsom, hvit og sort stripete som en lakrisstang, men kroppene er store, grå og klumpete, og de minner meg litt om grevlinger. Da jeg og Sarah skulle tømme søppel i går kveld, skvatt vi godt. To vaskebjørner stod på verandaen og glodde inn på oss i stua. Vi prøvde å skremme dem bort, vi på innsiden og de på utsiden, og etter mange forsøk med ulike metoder, ruslet de endelig tilbake i treet sitt. Mammaen til Jill sa på telefonen at det var bra, for de kan visst være ganske uforutsigbare og hissige her i byen. Det visste jeg ikke fra før.

Det jeg vet, og som jeg har sett med egne øyne, er at det jobber jenter på gata vår. Slitne jenter. Billige jenter. Dion, sjefen på gateway, et hospits som Frelsesarmeen driver, sa at prostitusjon er ett av de få ”yrkene” hvor ansiennitet ikke teller til din fordel. Jo eldre du er, jo mindre tjener du. Her i byen begynner de unge og pene nær sentrum, etter hvert som de blir mer slitne flytter de noen kvartaler lenger øst – hit hvor vi bor. Men det er mange gater å jobbe på i Toronto, så horestrøket er spredt utover. I Regent Park er det noen damer som jobber, og de er stort sett slitne. De er ikke den største utfordringen Regent møter...

Jeg begynner etter hvert å bli kjent med en del av barna her. Det er enkelt. Barn er fine sånn. Men de river meg i hjerterota. Ei av jentene jeg har to dager i uka på ulike squads har ikke vært på skolen denne uka fordi mammaen hennes trengte hjelp hjemme. Hun er elleve år. Hun går fortsatt i sandaler til tross for at det er midt i oktober, men er ei livlig jente som er så glad i å fortelle at hun like gjerne forteller skrøner som sannheter. Hva er fattigdom? Hva er neglisjering? Når ringer vi barnevernet? Hun har mange søsken, og har hodet skrudd på riktig vei.
Hvis du kan, be en bønn for barna i Regent Park. Jenta jeg snakker om er ikke unik, hun er en av mange, og hun er heldig. Foreldrene hennes er glad i henne, og hun går ikke sulten.

mandag 6. oktober 2008

nuite blanche

Nå er vi flyttet inn. Vi har pakket ned alle tingene vi samlet oss i Jackson’s og flyttet dem til huset vårt på 443 Shuter Street. Jeg har nå klærne mine i en kommode og i et skap – ikke i en koffert. Jeg har en seng som ikke har tissetrekk og derfor ikke knitrer hver gang jeg snur meg. Jeg har én romvenninne, og ikke fem, og jeg har begynt å bruke jakke. Nå bor jeg i Toronto.

Sakte, men sikkert begynner vi i de ulike praksisene våre. Men de kommende ukene er rolige. The calm before the storm. Vi blir oppmuntret til å bruke ledig tid i treningssenteret og til å studere. Jeg kan se at det kan bli vanskelig å motivere seg for det. Toronto er en spennende by. Den innbyr til lange spaserturer, til kaffe i hånda og skjerf rundt halsen, til bibliotek og til shopping, til spennende matopplevelser og sene kvelder, til lek, og til kunst, til avslapning og til pulserende liv.

Lørdag kveld fikk vi en smakebit. Det var duket for Torontos årlige kunstnatt. Alle Torontos 4 mill. innbyggere var ute og gikk i sentrum og det var utøvende kust og kunstinstallasjoner på hvert gatehjørne. Nuite Blanche kalles arrangementet. Jeg ble imponert over de blinkende lysene i City Hall og over krittegningene på fortauet. Men mest av alt var det stemningen som gjorde det gøy å være på gata. Det var som en varm sommerkveld på Aker Brygge, trangt, fullt av folk og stemningsfullt. De som ville kunne bli sminket som zombier av profesjonelle sminkører, og downtown Toronto krydde av dem. I en park var det snakkende trær, og noen danset på en line. Alle kunstgallerier var åpne og inngangen var gratis. Noen hadde lagt tak med lys over en trang bakgård og noen satte opp lys og røykla øvre Church Street. I det hele tatt – en spennende natt.

Vi kom for sent hjem og fikk kjeft. Men det var verdt det. Da jeg la meg om kvelden blinket inntrykkene bak øyelokkene som lydløst fyrverkeri og jeg er sikker på at drømmene mine den natten hadde gjort seg i en Lynch film.

onsdag 1. oktober 2008

en benk i parken

Fredag kveld og natt fikk jeg føle på det å ikke ha en seng å krype opp i når mørket krøp frem. Joe, den gale mannen, tok teamet med til Hamilton, en by på størrelse med Oslo ca en time vest for Toronto. På veien snakket vi om hva det vil si å bo på gata. Joe fortale oss om FNs definisjon av hjemløshet. Den sier noe om inntekt og eierskap. Det å være hjemløs er ikke nødvendigvis å ikke ha en seng å sove i om natten. Vi snakket om hvordan det å bli hjemløs ikke er noe du velger. I alle fall ikke fra en dag til en annen. Vi tvang oss selv til å identifisere oss med dem som er hjemløse, og da vi ankom Hamilton tok Joe fra oss ID, mobiltelefon, penger og ipod. Det vi hadde av ressurser var det vi stod og gikk i, samt 25 cent i Sarahs lomme og en lapp med Joes telefonnummer. Vi avtalte et sted hvor vi skulle bli plukket opp morgenen etterpå og sa farvel til Joe.
Da var det klart for vår gateopplevelse. Vi hadde fått noen praktiske oppgaver å løse: Hvor er fengselet, når er besøkstidene, hvor er Wellesley hospits og når serverer de frokost og hvilket nr har bussen til Brempton. Det gikk greit å løse oppgavene. Vi slet mer med å jobbe sammen som et team. Vi er ulike.
Opplevelsen er for meg i ettertid mer merket av teamets manglende samarbeidsevne. Det var nok ikke hjemløsheten som satte størst spor, jeg ble ikke sulten eller overstadig trøtt. Joe hentet oss tidligere enn avtalt, og 24 timer ble til 12. Han spanderte frokost på oss på en dodgy diner i Toronto før han kjørte oss hjem. Tidligere år har de ikke fått lov til å dusje eller skifte klær tre dager i forveien... I år ble det litt annerledes.. litt "lettere" for oss :) Derfor ble også utfordringene våre litt annerledes. Men jeg ble veldig klar over at parkbenker er mye mer komfortable å sove på enn trappeoppganger av betong.
Vi har snakket sammen i teamet etterpå - i vår debrief, om våre opplevelser. "Jeg følte... når du gjorde..." Tunge samtaler. Gode samtaler. Vi er ulike.