en benk i parken

Fredag kveld og natt fikk jeg føle på det å ikke ha en seng å krype opp i når mørket krøp frem. Joe, den gale mannen, tok teamet med til Hamilton, en by på størrelse med Oslo ca en time vest for Toronto. På veien snakket vi om hva det vil si å bo på gata. Joe fortale oss om FNs definisjon av hjemløshet. Den sier noe om inntekt og eierskap. Det å være hjemløs er ikke nødvendigvis å ikke ha en seng å sove i om natten. Vi snakket om hvordan det å bli hjemløs ikke er noe du velger. I alle fall ikke fra en dag til en annen. Vi tvang oss selv til å identifisere oss med dem som er hjemløse, og da vi ankom Hamilton tok Joe fra oss ID, mobiltelefon, penger og ipod. Det vi hadde av ressurser var det vi stod og gikk i, samt 25 cent i Sarahs lomme og en lapp med Joes telefonnummer. Vi avtalte et sted hvor vi skulle bli plukket opp morgenen etterpå og sa farvel til Joe.
Da var det klart for vår gateopplevelse. Vi hadde fått noen praktiske oppgaver å løse: Hvor er fengselet, når er besøkstidene, hvor er Wellesley hospits og når serverer de frokost og hvilket nr har bussen til Brempton. Det gikk greit å løse oppgavene. Vi slet mer med å jobbe sammen som et team. Vi er ulike.
Opplevelsen er for meg i ettertid mer merket av teamets manglende samarbeidsevne. Det var nok ikke hjemløsheten som satte størst spor, jeg ble ikke sulten eller overstadig trøtt. Joe hentet oss tidligere enn avtalt, og 24 timer ble til 12. Han spanderte frokost på oss på en dodgy diner i Toronto før han kjørte oss hjem. Tidligere år har de ikke fått lov til å dusje eller skifte klær tre dager i forveien... I år ble det litt annerledes.. litt "lettere" for oss :) Derfor ble også utfordringene våre litt annerledes. Men jeg ble veldig klar over at parkbenker er mye mer komfortable å sove på enn trappeoppganger av betong.
Vi har snakket sammen i teamet etterpå - i vår debrief, om våre opplevelser. "Jeg følte... når du gjorde..." Tunge samtaler. Gode samtaler. Vi er ulike.