søndag 31. august 2008

avreise

Nå er det bare timer igjen til avreise, og jeg våknet tidlig i dag, som på julaften. Det er mye som skjer i hodet mitt, og i går da jeg hadde en venninne her for å hjelpe meg med å pakke, måtte hun holde ut med avbrutte setninger og uavsluttede tanker samt en hel del viming frem og tilbake i leiligheten. Jeg tror det er først nå når jeg ser mine eiendeler slanket ned (ja, jeg ble tvunget til å legge igjen mer enn jeg hadde planlagt) til to røde kofferter at jeg forstår at jeg skal reise. De står pent lent opp mot veggen i gangen og venter på at jeg skal ta dem med. Om noen timer skal jeg også det. Jeg skal ta dem med til gardermoen, til keflavik og til endestasjonen Toronto. En av koffertene får til og med være med inn til Reykjavik ett døgn på veien.
Neste gang jeg skriver er jeg kommet frem. Det er i alle fall planen. Da skal jeg skrive om hvordan reisen gikk, om hvordan det er i teamhuset, om de andre i teamet, om 614-korpset og Regent Park-nabolaget. Nå kan jeg bare tenke. Tenke at jeg får det fint en dag i Reykjavik, håpe at huset vi skal bo i er fint nok, at det ikke er vegg-til-vegg tepper, håpe at jeg får enerom, håpe at jeg har kjemi med de andre på teamet, håpe at jeg ikke har pakket så mye at det er flaut, håpe at jeg har de tingene jeg trenger, håpe at jeg synes det er gøy, håpe at jeg kan få tak i grovt brød og at melken smaker melk, håpe at bagasjen har kommet frem og at alle formaliteter gikk smertefritt og håpe at jeg ikke blir skutt på åpen gate eller at himmelen faller ned.
Neste gang jeg skriver vet jeg.

fredag 29. august 2008

savn

et sted der ute finnes en brun notatbok.
et sted der ute finnes en notatbok jeg savner.
jeg våkner om natten og lengter etter den.
det føles som å miste en nær venn.

torsdag 28. august 2008

forventningene

Nå sitter jeg i stua til mamma og pappa. Jeg har akkurat kommet hjem fra en høyst ulovlig piknik sammen med en venninne i hagen til et stort, flombelyst hus jeg mistenker å være Skøyen Hovedgård. Det er en av de mange utfluktene jeg har hatt med denne venninna til ulike steder i Oslo. Vi er i ferd med å bli oslokjennere, piknikeksperter og utfluktskamerater av høyeste rang. Det er snart ikke den benk eller gressflekk i Oslo vi ikke har delt en kaffe på. Sjelden er vi så rampete som det vi tillot oss å være i kveld. Det var forholdsvis mørkt, og på grensen kjølig til en piknik. Men kaffen varmet. Dessuten har vi rastet på kjøligere benker på langt mer frossne dager tidligere.
I kveld, som så ofte i samtaler med denne venninna kommer jeg til å sette ord på ting jeg ikke visste at jeg tenkte på. Jeg er en sånn person. Utadvent. Den beste måten for meg å få klarhet i tankene mine er når jeg snakker om dem. På en måte kan jeg nesten si at jeg tenker bedre utenfor hodet enn inni. Jeg kom til å snakke om hvilke prioriteringer jeg har gjort de siste dagene. Og av en eller annen merkelig grunn har mye av fokuset mitt vært på de små praktiske detaljene, det som ikke egentlig betyr noe, men som bør ordnes. Jeg har latt det som betyr lite få høy prioritet og det som betyr mye få liten prioritet. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det ble sånn. Og jeg fant ut at jeg er litt lei for det, men at det er dumt angre på det nå. Neste gang jeg drar bort ett år skal jeg gjøre det anneredes i forberedelsene :) Jeg kom dessuten til å sette ord på at jeg trenger litt tid til å tenke igjennom alle tingene før jeg drar. Jeg må være litt hjemme - hjemme i mer enn fem minutter. Denne uka har vært morsom, men en smule stressende... Jeg har vært på kafé og sagt hade til den ene og den andre, drukket kaffe spist kake, snakket om forventinger, lovet å holde kontakten, lovet å opprette facebookgruppe, spist kake, drukket kaffe, sagt hade til den ene og den andre. Nå er jeg helt kake selv. Og alle vil ha en liten bit. I morgen og på lørdag- jeg trenger et pusterom. Jeg trenger litt tid alene.

Nå drar jeg. Og egentlig er det ikke så veldig stort. 16-åringer gjør det samme. De utveksler ett år og kommer ikke hjem til jul engang. Det er jo liksom ikke så voldsomt egentlig. Jeg vet ikke om det er karakteren av det jeg skal jobbe med som gjør at folk hever øyenbrynene og sier "oj" eller "wow" eller andre utropsord. For å være helt ærlig føles dette hverken "oj" eller "wow" for meg personlig. Det er nesten en nødvendighet. Dette er noe jeg har ventet på. Jeg vet i hodet mitt at det blir utfordrende, og jeg forstår at det er noe annerledes, men jeg føler meg forberedt, klar og åpen for å ta i mot og å gå inn i oppgavene. Jeg vil reise ut og bort. Dette er en naturlig del av utviklingen. Så får vi se da... Jeg vet ikke hva som venter rundt neste sving. Og det er både skremmende og deilig på en gang.