forventningene

Nå sitter jeg i stua til mamma og pappa. Jeg har akkurat kommet hjem fra en høyst ulovlig piknik sammen med en venninne i hagen til et stort, flombelyst hus jeg mistenker å være Skøyen Hovedgård. Det er en av de mange utfluktene jeg har hatt med denne venninna til ulike steder i Oslo. Vi er i ferd med å bli oslokjennere, piknikeksperter og utfluktskamerater av høyeste rang. Det er snart ikke den benk eller gressflekk i Oslo vi ikke har delt en kaffe på. Sjelden er vi så rampete som det vi tillot oss å være i kveld. Det var forholdsvis mørkt, og på grensen kjølig til en piknik. Men kaffen varmet. Dessuten har vi rastet på kjøligere benker på langt mer frossne dager tidligere.
I kveld, som så ofte i samtaler med denne venninna kommer jeg til å sette ord på ting jeg ikke visste at jeg tenkte på. Jeg er en sånn person. Utadvent. Den beste måten for meg å få klarhet i tankene mine er når jeg snakker om dem. På en måte kan jeg nesten si at jeg tenker bedre utenfor hodet enn inni. Jeg kom til å snakke om hvilke prioriteringer jeg har gjort de siste dagene. Og av en eller annen merkelig grunn har mye av fokuset mitt vært på de små praktiske detaljene, det som ikke egentlig betyr noe, men som bør ordnes. Jeg har latt det som betyr lite få høy prioritet og det som betyr mye få liten prioritet. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det ble sånn. Og jeg fant ut at jeg er litt lei for det, men at det er dumt angre på det nå. Neste gang jeg drar bort ett år skal jeg gjøre det anneredes i forberedelsene :) Jeg kom dessuten til å sette ord på at jeg trenger litt tid til å tenke igjennom alle tingene før jeg drar. Jeg må være litt hjemme - hjemme i mer enn fem minutter. Denne uka har vært morsom, men en smule stressende... Jeg har vært på kafé og sagt hade til den ene og den andre, drukket kaffe spist kake, snakket om forventinger, lovet å holde kontakten, lovet å opprette facebookgruppe, spist kake, drukket kaffe, sagt hade til den ene og den andre. Nå er jeg helt kake selv. Og alle vil ha en liten bit. I morgen og på lørdag- jeg trenger et pusterom. Jeg trenger litt tid alene.

Nå drar jeg. Og egentlig er det ikke så veldig stort. 16-åringer gjør det samme. De utveksler ett år og kommer ikke hjem til jul engang. Det er jo liksom ikke så voldsomt egentlig. Jeg vet ikke om det er karakteren av det jeg skal jobbe med som gjør at folk hever øyenbrynene og sier "oj" eller "wow" eller andre utropsord. For å være helt ærlig føles dette hverken "oj" eller "wow" for meg personlig. Det er nesten en nødvendighet. Dette er noe jeg har ventet på. Jeg vet i hodet mitt at det blir utfordrende, og jeg forstår at det er noe annerledes, men jeg føler meg forberedt, klar og åpen for å ta i mot og å gå inn i oppgavene. Jeg vil reise ut og bort. Dette er en naturlig del av utviklingen. Så får vi se da... Jeg vet ikke hva som venter rundt neste sving. Og det er både skremmende og deilig på en gang.