avreise

Nå er det bare timer igjen til avreise, og jeg våknet tidlig i dag, som på julaften. Det er mye som skjer i hodet mitt, og i går da jeg hadde en venninne her for å hjelpe meg med å pakke, måtte hun holde ut med avbrutte setninger og uavsluttede tanker samt en hel del viming frem og tilbake i leiligheten. Jeg tror det er først nå når jeg ser mine eiendeler slanket ned (ja, jeg ble tvunget til å legge igjen mer enn jeg hadde planlagt) til to røde kofferter at jeg forstår at jeg skal reise. De står pent lent opp mot veggen i gangen og venter på at jeg skal ta dem med. Om noen timer skal jeg også det. Jeg skal ta dem med til gardermoen, til keflavik og til endestasjonen Toronto. En av koffertene får til og med være med inn til Reykjavik ett døgn på veien.
Neste gang jeg skriver er jeg kommet frem. Det er i alle fall planen. Da skal jeg skrive om hvordan reisen gikk, om hvordan det er i teamhuset, om de andre i teamet, om 614-korpset og Regent Park-nabolaget. Nå kan jeg bare tenke. Tenke at jeg får det fint en dag i Reykjavik, håpe at huset vi skal bo i er fint nok, at det ikke er vegg-til-vegg tepper, håpe at jeg får enerom, håpe at jeg har kjemi med de andre på teamet, håpe at jeg ikke har pakket så mye at det er flaut, håpe at jeg har de tingene jeg trenger, håpe at jeg synes det er gøy, håpe at jeg kan få tak i grovt brød og at melken smaker melk, håpe at bagasjen har kommet frem og at alle formaliteter gikk smertefritt og håpe at jeg ikke blir skutt på åpen gate eller at himmelen faller ned.
Neste gang jeg skriver vet jeg.