nuite blanche

Nå er vi flyttet inn. Vi har pakket ned alle tingene vi samlet oss i Jackson’s og flyttet dem til huset vårt på 443 Shuter Street. Jeg har nå klærne mine i en kommode og i et skap – ikke i en koffert. Jeg har en seng som ikke har tissetrekk og derfor ikke knitrer hver gang jeg snur meg. Jeg har én romvenninne, og ikke fem, og jeg har begynt å bruke jakke. Nå bor jeg i Toronto.

Sakte, men sikkert begynner vi i de ulike praksisene våre. Men de kommende ukene er rolige. The calm before the storm. Vi blir oppmuntret til å bruke ledig tid i treningssenteret og til å studere. Jeg kan se at det kan bli vanskelig å motivere seg for det. Toronto er en spennende by. Den innbyr til lange spaserturer, til kaffe i hånda og skjerf rundt halsen, til bibliotek og til shopping, til spennende matopplevelser og sene kvelder, til lek, og til kunst, til avslapning og til pulserende liv.

Lørdag kveld fikk vi en smakebit. Det var duket for Torontos årlige kunstnatt. Alle Torontos 4 mill. innbyggere var ute og gikk i sentrum og det var utøvende kust og kunstinstallasjoner på hvert gatehjørne. Nuite Blanche kalles arrangementet. Jeg ble imponert over de blinkende lysene i City Hall og over krittegningene på fortauet. Men mest av alt var det stemningen som gjorde det gøy å være på gata. Det var som en varm sommerkveld på Aker Brygge, trangt, fullt av folk og stemningsfullt. De som ville kunne bli sminket som zombier av profesjonelle sminkører, og downtown Toronto krydde av dem. I en park var det snakkende trær, og noen danset på en line. Alle kunstgallerier var åpne og inngangen var gratis. Noen hadde lagt tak med lys over en trang bakgård og noen satte opp lys og røykla øvre Church Street. I det hele tatt – en spennende natt.

Vi kom for sent hjem og fikk kjeft. Men det var verdt det. Da jeg la meg om kvelden blinket inntrykkene bak øyelokkene som lydløst fyrverkeri og jeg er sikker på at drømmene mine den natten hadde gjort seg i en Lynch film.