Vaskebjørner på verandaen og en mus på kjøkkenet

Det er offisielt; Vi har hatt vår første vaskekrangel i huset.
Noen ville vaske fordi de så en kakerlakk, det de i alle fall antok var en kakerlakk, løpe over gulvet da de spiste frokost. Noen ville vaske fordi de så en mus, noe de helt sikkert visste var en mus, løpe over gulvet da de snakket i telefonen. Noen så at det var en god idé å vaske, da de visste at det var lenge siden sist. Noen ville bruke fritiden sin til andre ting, som å sitte i pysjen å stirre tomt ut i lufta, eller å trene. Kanskje de mente at mus kunne være mus, kanskje de ikke mente det var særlig skittent? Så da ble det husbråk. Nasjonalitet og kultur, vaner og alder, personlighet og vilje stod mot hverandre. Tårer spratt. Og jeg smøg ut døra, og kjente at jeg ikke hadde vært helt ærlig i den testen vi tok første helgen i Jackson, da jeg krysset av at jeg aldri backet ut av en konflikt hvis det angikk noen jeg var glad i. Jeg ville rett og slett ikke blande meg. Og sånn går dagene. Vi er venner igjen nå i huset, og musa gikk i fella natten etter. Og jeg kjenner meg selv litt bedre. Selv om jeg ikke er redd for konfrontasjon, unngår jeg gjerne å blande meg inn når jeg ser at noen andre krangler. Det visste jeg helt ærlig ikke fra før.

Det jeg visste fra før, er at vi har vaskebjørner på verandaen. Jeg visste også at selv om de heter vaskebjørner på norsk, har de ingenting med vasking å gjøre – i alle fall ikke husvask. Jeg trodde at jeg synes vaskebjørner var søte. Det gjør jeg tydeligvis ikke. De spiser søppel og klatrer opp i trærne. De er pukkelryggede, grå, skitne og skabbete. ”Ansiktene” er søte, med sorte ringer rundt øynene, og halen er morsom, hvit og sort stripete som en lakrisstang, men kroppene er store, grå og klumpete, og de minner meg litt om grevlinger. Da jeg og Sarah skulle tømme søppel i går kveld, skvatt vi godt. To vaskebjørner stod på verandaen og glodde inn på oss i stua. Vi prøvde å skremme dem bort, vi på innsiden og de på utsiden, og etter mange forsøk med ulike metoder, ruslet de endelig tilbake i treet sitt. Mammaen til Jill sa på telefonen at det var bra, for de kan visst være ganske uforutsigbare og hissige her i byen. Det visste jeg ikke fra før.

Det jeg vet, og som jeg har sett med egne øyne, er at det jobber jenter på gata vår. Slitne jenter. Billige jenter. Dion, sjefen på gateway, et hospits som Frelsesarmeen driver, sa at prostitusjon er ett av de få ”yrkene” hvor ansiennitet ikke teller til din fordel. Jo eldre du er, jo mindre tjener du. Her i byen begynner de unge og pene nær sentrum, etter hvert som de blir mer slitne flytter de noen kvartaler lenger øst – hit hvor vi bor. Men det er mange gater å jobbe på i Toronto, så horestrøket er spredt utover. I Regent Park er det noen damer som jobber, og de er stort sett slitne. De er ikke den største utfordringen Regent møter...

Jeg begynner etter hvert å bli kjent med en del av barna her. Det er enkelt. Barn er fine sånn. Men de river meg i hjerterota. Ei av jentene jeg har to dager i uka på ulike squads har ikke vært på skolen denne uka fordi mammaen hennes trengte hjelp hjemme. Hun er elleve år. Hun går fortsatt i sandaler til tross for at det er midt i oktober, men er ei livlig jente som er så glad i å fortelle at hun like gjerne forteller skrøner som sannheter. Hva er fattigdom? Hva er neglisjering? Når ringer vi barnevernet? Hun har mange søsken, og har hodet skrudd på riktig vei.
Hvis du kan, be en bønn for barna i Regent Park. Jenta jeg snakker om er ikke unik, hun er en av mange, og hun er heldig. Foreldrene hennes er glad i henne, og hun går ikke sulten.