de nære ting

Jeg hadde mange planer for denne uka. Jeg begynte med å rydde kjelleren. Det var ikke en del av planene jeg hadde. Jeg gjorde det egentlig bare for å bli kvitt all julepynten i huset. Jeg orket nemlig ikke tanken på å se juletreet og de flerfargede lysene i trappa når jeg skulle ha fri. Jeg orket heller ikke tanken på å sette flere kasser ned i den rotete kjelleren, derfor måtte jeg rydde den først. Nå er all julepynten satt bort. Kassene er merket, satt opp på hyller i kjelleren og organisert slik at de er lett å komme til.

Mens jeg pakket kassene begynte jeg å tenke på mine egne ting som står i kasser i kjelleren til mamma og pappa. Jeg husker ikke hva jeg har satt bort. Det er ting jeg har samlet i årenes løp. Ting jeg har kjøpt eller fått. Ting jeg eier. Ting uten særlig betydning viser det seg.

Jeg har lært mye de siste fire månedene. Mange av tingene hadde jeg forventninger om å lære. Jeg visste at det å jobbe i nærheten av Sandra ville tvinge meg til en viss disiplin- noe jeg ønsket meg mer av. Jeg visste at det å bo sammen med andre mennesker ville lære meg mer om samarbeid om mennesker og om fellesskap. Det har også lært meg mer om kjærlighet. Jeg visste at det å jobbe i Regent Park ville lære meg mer om livet, om ulike kulturer og om fattigdom. Men jeg visste ikke hva det å leve mer enkelt ville lære meg. Hva vil det si å kun eie noen få ting? Hva vil det si å ikke shoppe? Hva vil det si å dele alt?

Det å leve mer enkelt har gitt meg en ny forståelse av frihet. Jeg føler meg friere enn jeg har gjort tidligere. Jeg har også lært mer om verdi. Verdi har fått et nytt perspektiv. Tingene som ligger i kasser der hjemme har jo en slags verdi for meg. Jeg er fortsatt glad for bøkene jeg har samlet og for fotoalbumene. Av en eller annen grunn er jeg også knyttet til noen av skoene jeg valgte å legge igjen hjemme. Men om jeg skulle miste alt det, selv dagbøkene og fotoalbumene vet jeg at det bare er ting. Dette er tydeligvis noe som jeg måtte kjenne på kroppen for å forstå. For jeg har hørt det har blitt sagt igjen og igjen, og har nikket meg enig, men jeg har ikke forstått, ikke før jeg har levd det, ikke før nå.

Dette var det jeg reflekterte over når jeg stod nede i gråkjelleren og pustet inn gammelt støv. Disse tingene. Alt det vi samler oss.

Etterpå har jeg ikke gjort det slag. Alle planene har forsvunnet ut i ingenting. Og jeg har forsøkt å kjede meg, fordi det var så lenge siden. Men jeg tror kjedsomheten hører barndommen til. Stillhet og ingenting er ikke kjedelig lenger. Det er mat for sjelen.