mistaken for someone else

Forestill deg en mild, mørk oktoberkveld i et nabolag av gamle mursteinshus. Ute på gata myldrer det av barn, voksne og unge utkledd som monstre, zombier, superhelter og marihøner. De som ikke er ute og går, sitter på trappa foran huset med lykter laget av uthulede gresskar og en stor bolle med godteri i fanget. Spindelvev og edderkopper dekorerer vinduer og hager. Folk smiler til hverandre i mørket, peker og ler og komplimenterer hverandres kostymer. ”This is halloween, this is halloween, halloween, halloween” spilles fra høytalere rundt om. (For Tim Burton elskere gir dette mening). Det var en magisk kveld. Selv om vi egentlig var for store til å gå rundt og spørre om knask eller knep, gjorde vi det allikevel. Dette var jo tross alt min første ekte halloween, en opplevelse jeg delte med andre europeere som også var halloweenjomfruer. Vi valgte å ta den helt ut og fikk da også mange komplimenter for kostymene våre. Folk kjente oss ikke igjen - vi ble tatt for å være noen andre.

Dagen før var stemningen ganske annerledes i Regent Park. Det var kun en vanlig dag, og jeg fikk torsdagens hverdagsrealitet slengt i trynet ganske tidlig på morgenkvisten. Jeg stod og ventet på frokostbilen kl 0500, noe jeg gjør hver torsdag sammen med John. Den eneste forskjellen var at jeg på torsdag stod og ventet alene. Det var kaldt, så jeg hadde tatt på meg lue, vinterjakke, skjerf og votter. Jeg satt på trappa til skolen, rett på andre siden av veien fra huset vårt. En bil slakket farten, mannen bak rattet kikket på meg, forsøkte å få øyenkontakt. Jeg kikket bort. Dette skjedde tre ganger. Den siste, røde passaten hadde kjørt frem og tilbake flere ganger, da han rullet ned vinduet og sa; ”Hey babe”. Uten å kikke ham i øynene svarte jeg tørt; ”Keep driving”. Da han var ute av syne og jeg innså at jeg hadde ventet i over 20 minutter, reiste jeg meg resolutt opp og gikk inn. Men da så jeg en av mine kolleger. Det vil si, hun var min kollega på onsdag, og ved en feiltakelse tok folk meg for å være hennes denne kalde torsdag morgenen. Det var et stikk i hjertet. Og verden virket med ett alt for kald og grusom. Da jeg trakk dyna over hodet den morgenen, trygg og varm i min egen seng, fikk jeg ikke sove. Jeg håper jeg kan se henne i øynene neste gang vi sitter i resepsjonen på 77 River Street sammen.