skriv, skriv, skriv!

Skriv om det du opplever, om menneskene du møter, om historiene de forteller deg, sa han. Han hadde dette lure smilet og glimtet i øyet og i det hele tatt noe ved seg som gjorde at jeg ble veldig oppmuntret etter samtalen vi hadde. Det er til inspirasjon for andre, fortsatte han.
Og jeg begynte å tenke på det Lyf sa og hvordan jeg best kan formulere det jeg opplever både der på Sanctuary, hvor vi snakket, og i Regent Park slik at det blir til glede og inspirasjon for andre. For det er jo ikke i utgangspunket lett å skulle videreformulere for eksempel Johns historie som han delte med meg over en kopp kaffe på Sanctuary like før. Han fortalte meg om barndommen og om overgrepene og om posttraumatisk stress og angst som han slet med nå, og om fattigdommen han lever fordi han ikke kan jobbe. Alt uten at jeg hadde spurt.
Det er ikke en enkel oppgave å skulle skrive ned disse tingene på en måte som gjør at de forstyrrer, men samtidig inspirerer. For historiene er rystende og ubehagelige, og det er ikke til å komme bort fra at meste av tiden har du lyst til å stikke hodet tilbake under dyna, til et komfortabelt sted, hjem til Oslo og koselige kafeturer til problemfrie dager. For det finnes ikke et godt eller rett svar. Og jeg blir fullstendig blottlagt når noen deler sin historie. For hva vet vel jeg.

Og det var denne tanken som satt igjen etter forrige tirsdag da vi hadde hatt vår faste "lekseklubb". Ti jenter kommer hver uke for å snakke med Joanne og Sue (og meg - siden oktober) om livet om kjærligheten om skole og familie. Og sist tirsdag ble det spesielt bra, eller vanskelig og tungt om du vil. Fordi Chris Brown slo Rihanna, og fordi Joanne er eksepsjonelt god på å trekke de linjene, snakket vi om voldelige forhold, om overgrep, om maktmisbruk og om hva som er greit og ikke. Det satt ni jenter rundt bordet og spiste. Åtte av ni mente at det er forståelig (og i grunnen akseptabelt) at kjæresten din slår deg hvis du provoserer ham. Jeg kjente haka falle ned til brystet og øynene begynte å vanne fordi jeg rent glemte å blunke. Og på en enkel, men genial måte begynte Joanne å pakke ut noen av kjerneverdiene hos jentene. Og når Lisa så begynte en setning med å si, da pappa brukte å slå meg... kjempet jeg med tårene - ikke fordi jeg glemte å blunke.
Og spørsmålet som jeg satt igjen med var det samme som folk i vanskelige situasjoner har stilt seg til alle tider; hvorfor meg? Men jeg stilte spørsmålet fordi jeg ikke har hatt det vanskelig. Hvorfor har jeg levd beskyttet, elsket og oppmuntret gjennom hele mitt liv. Det er jo ikke normalt egentlig...