nedoverbakke

Jeg sitter online og skriver dette. Noe som ikke har skjedd for ofte i det siste. Internettilkoblingen på kontoret har vært veldig ustabil i flere uker nå. Endelig har de klart å fikse en god linje til de stasjonære maskinene, men det trådløse nettet er dårligere og mer ustabilt enn noen gang før. Jeg aner ikke hvorfor, for vi har hatt noen inne som skulle fikse det... Vel, vel. Jeg er ikke kvalifisert til å gi noen råd i det departementet. Så nå sitter jeg på Starbucks og surfer på trådløse bølger via mitt Starbuckskort.

Ute skinner sola. Det er en lat søndag formiddag. Snøen har smeltet, og været har blitt kaldt igjen, men uten mer nedbør denne gangen. Kafeen jeg sitter i har mange gjester, men jeg er alene. Og i dag er det veldig godt å være litt alene. Snart må jeg tusle de to kilometerne hjem igjen til bibeltime og gudstjeneste med rigging og pakking. Men for nå er jeg her med blekt solskinn og svart kaffe og et stort smil om munnen.

Jeg har vært på morgengudstjeneste i den romersk-katolske kirken igjen. Og jeg fant igjen at jeg var fullstendig fremmedgjort der. Jeg kjenner ikke liturgien. Jeg vet ikke hva jeg skal svare i de repitative bønnene. Jeg vet ikke når jeg skal knele og når jeg skal stå. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal korse meg. Derfor ble jeg sittende helt åpen for å ta inn alt som skjedde. Og det hele er for meg mystisk og vakkert, og det føles som om jeg deltar i noe større enn meg selv. Jeg er klar over at jeg har skrevet en hel artikkel om dette tidligere, og jeg vil ikke repetere meg selv, men den romersk-katolske gudstjenesten representerer en så sterk kontrast til vår ettermiddagsgudstjeneste i 614 at jeg ikke klarer å la være å undre meg over det. Vi tilhører den samme tro, men vi har så ulik utøvelse av den. For meg vitner det om en stor, generøs og mangfoldig Gud.

Jeg er over halvveis i mitt opphold her. Og jeg kjenner gleden og frustrasjonen over "nedoverbakken". Jeg lengter hjem, samtidig som jeg føler at jeg ikke har nok tid igjen her til å gjøre det jeg har lyst til. Som seg hør og bør begynner også jeg på denne tiden av året å tenke på høsten. Der hjemme kommer søknadsfrister og studielånsinnbetalinger og jeg kjenner at jeg er langt unna (selv om internett gjør alt veldig lett). Livet her er veldig distansert fra alt som skjer der hjemme. Jeg begynner også å lure på hvor mye jeg har forandret meg, og om folk der hjemme har forandret seg, og hvordan jeg skal "passe inn" når jeg kommer hjem. En ting er i alle fall sikkert - jeg savner venner og familie og gleder meg til å se alle igjen :)

Nå må jeg avslutte. En kald og solrik februarsøndag venter utenfor.