sunday in the park

Vi kom kjørende inn til Toronto søndag formiddag, og det føltes som å komme hjem. Merkelig egentlig, for jeg har aldri kommet kjørende inn til byen fra den retningen før. Helt ærlig har jeg bare kommet kjørende inn til byen fra flyplassen en gang tidligere, og da var følelsene mine i sentrifuge. Det var en varm og muggen dag. De sier det her når det er varmt uten solskinn og det ligger en forventning om torden i lufta, - muggy weather. Og Toronto lå under sin evige dis. CN-Tower tårnet i det fjerne, og jeg tenkte; så godt det skal bli å komme hjem.

Fordi nærmiljøsenteret hvor møtene vanligvis holdes var stengt p.g.a. vasking, ble gudstjenesten på søndag holdt utendørs – midt i ”parken”. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi satte opp bordene våre med mat og diverse aktiviteter, og uten noen videre introduksjon eller forklaring kom folk strømmende til. Inne i Peace Garden satt tre stykker med en gitar og sang lovsanger, mens jeg stod med hundre små jenter rundt meg som skulle tegne sine håp og drømmer for fremtiden på et stykke tøy. Tøystykkene skal vi senere sy på et stort laken, og henge opp som dekorasjon i nærmiljøsenteret. Det var ikke noe videre program. Folk satt på pledd og spiste sammen, barna lekte og lyden av trivsel fylte Regent Park. Alle kjenner alle. Og jeg fikk mange nye navn å lære den dagen. Jeg håndhilste på små barn og gamle damer, på folk som tilhører 614, og på folk som ”bare” bor i Regent, folk som tror på dette som F.A. driver med, og folk som har mistet håp for lenge siden fordi de er fattige, eller fordi de har mistet en sønn til meningsløs vold. Jeg hilste på tre søstre som så ut som om de kom fra tre forskjellige kontinent og jeg hilste på mange av de jeg skal jobbe sammen med, som er tilknyttet 614`s lederstab.

Det var en innholdsrik dag, og da jeg etter å ha montert IKEA møbler hos Kathy, på en fest hvor vi ble lokket med til kake og is, gikk å la meg, var det med et stort smil om munnen. ”Festen” var en housewarming til en fra lederstaben i 614 (Kathy). Da jeg og Jamie ankom litt før de andre, var stuen tom for møbler -sett bort fra de som lå på gulvet i biter, klare til å bli montert. Det var en overraskende (og morsom) opplevelse å være festens første gjester. Da vi omsider hadde skrudd sammen, Lack, Fläder og Stefan, kunne vi sette oss ned og nyte is og kake, som vi var blitt lovet. Stua fylte seg etter hvert også opp med flere mennesker som fikk gleden av å sitte på møblene. Det var en veldig hyggelig kveld, hvor jeg fikk kjenne på noe av den samme gode stemningen som finnes i min egen vennegjeng der hjemme.