CPI og sandwich run

Mandag startet tidlig, som mandager flest. Vi trasket sammen bort de fire hundre meterne fra huset vårt til nærmiljøsenteret hvor vi skulle få vår CPI training, bokstaver jeg selv etter to dagers undervisning og en skriftlig prøve ikke husker hva står for. Ideen bak det hele er i alle fall; nonviolent physical crisis intervention og care, welfare, safety and security. Etter kurset får vi et sertifikat som gjør at det er vanskeligere å saksøke oss for å holde en unge fast ☺ Jeg trodde først at dette kurset handlet om selvforsvar, og ble litt bekymret for at det var et behov for å sende Ignite-teamet gjennom et slikt kurs. Det viste seg imidlertid at alle i lederstaben til 614 skulle delta på dette kurset, og at ja, til en viss grad handler det om selvforsvar, men hovedsaken er hvordan unngå å komme dit. For vår del handler dette mest om barn. Barn som kan komme ut av kontroll. Hvordan kan vi lese faresignalene, og hva kan vi gjøre for å unngå at vi og andre blir skadet? Og hvordan kan vi holde fast en unge uten at ungen eller vi blir skadet? Om seks uker får jeg sertifikatet mitt.

Mandag kveld etter at John, treneren vår med streng mine, dårlig humor, bart og sånn hårsveis du bare ser på karikaturtegninger, hadde hatt en hektisk dag med oss full av fysiske øvelser, fikk vi bli med Joe og Patricia Elkerton på sandwich run. Teamet delte seg i to, og noen ble med Joe i bilen, mens jeg og noen andre tok apostlenes hester fatt og ble med Patricia. I hendene hadde vi førti sandwichposer. Og ideen er enkel; spør de hjemløse og fattige du møter på veien om de vil ha en sandwichpose. Det er viktig at du ikke spør om de vil ha ”food” (mat) for det betyr visst noe ganske annet i dette miljøet. Opplevelsen av å gå ute med mat til byens marginaliserte var veldig god. Jeg ble ikke redd på noe tidspunkt, selv ikke da en dame kjefet på meg. Og som Louise sa det etterpå; ”it made sense”. Det føltes så riktig å gjøre dette. Ikke for å få ett klapp på skulderen, ikke fordi jeg føler meg så bra etterpå, men rett og slett fordi det er det eneste riktige å gjøre. Menneskene vi møtte på gata ligner på deg og meg. De er ikke fjerne fra vår hverdag. De lever midt i den de også. Disse menneskene er noens datter eller sønn, noens mamma eller pappa. Disse menneskene hadde også drømmer og håp for sin fremtid. Og jeg kan garantere deg at der de er nå -hjemløse, fattige, rusavhengige, er ikke der de drømte om å være.

Det var også en god opplevelse å spasere rundt i denne byen. Vi gikk fra øst – Regent Park hvor vi holder til – vestover mot bykjernen, og etter noen kvartaler endte vi opp midt ved kapitalismens høyborg – Eaton Centre. Et av nordamerikas største kjøpesentre. Kontrastene var enorme. Men Timbits på Tim Hortons smaker godt allikevel. Og jeg kunne glede meg over byen og dens liv og puls til tross for nøden jeg så. For vi er ikke ensidige mennesker. Vi har følelser som går i alle retninger og vi kan ha mange tanker i hodet på en gang. En følelse og en tanke utelukker ikke en annen tilsynelatende motstridende, og ordet ambivalent kan være godt å ha i baklomma for situasjoner som denne jeg hadde mandag kveld.