into the wild

Jeg så Sean Penns "Into the wild" og av en eller annen grunn gjorde den sterkere inntrykk på meg enn forventet. Kanskje var det spesielt de siste tjue minuttene av filmen som overrasket meg. Det som hadde begynt som en varm, humoristisk og tidvis ærlig skildring av en ung manns opprøskhet og driv, endte i en brutal og lite vakker sultedød. Erkjennelsen "Happiness is only real when shared" er en av Supertramps siste notater. To call things by their real name, er en annen tilkjempet erkjennelse, sitert med Christophers fulle navn.
En filosofisk film som etter drømmene i natt å dømme, ga meg mye nytt å tenke på. En film som jeg ikke blir ferdig med før om lenge, og som kommer til å vake i bevisthetsoverflaten i lang tid fremover. Denne filmen utfordrer forståelsen av mennesket i relasjoner, i samfunnet og i naturen og den provoserer frem nye tanker om de store temaene; livet, døden, kunsten og kjærligheten.

nedvasking

Etter en lang og særdeles hyggelig frokost med far, tok jeg banen opp mot det jeg nå kan kalle mitt gamle hjem. Vel inne i den nesten tomme leiligheten fisket jeg opp radioen fra veska. Det eneste jeg klarte å tune inn var P4, men det fikk gå for nå. For denne anledningen. Jeg har alltid slitt litt med å få til analoge radioer. Jeg fungerer som en antenne selv, så derfor når jeg tror jeg har funnet et klart signal, og flytter meg bort fra apparatet, blir det bare skurr.
Vaskebøtte, salmiakk, stekeovnsrens, oppvaskklut, støvklut, skurekrem, moppestav og nal. Jeg var i gang. Jeg trakk de gule oppvaskhanskene godt opp mens ørene ble sauset inn av Rihanna og annet søppel. Det var tid for nedvasking.
Sånn tilbrakte jeg formiddagen. Jeg fant faktisk ro blant støvdotter og fettete stekeovnsvifter. Det til tross for brølet av reklamer og annet skit som kom ut av radioen. For meg handlet det om å avslutte et kapittel. Og ikke minst om konkret, fysisk arbeide. Det er noe veldig tilfredsstillende med fysisk arbeide, og da kanskje spesielt vasking. Før var det skittent -jeg vasker- og nå er det rent. Banalt kanskje, men det er nettopp det som føles bra.
I dag føltes det også bra å lukke døra bak seg. Jeg satte nøklene i låsen og visste at det var for siste gang. Nå var det ferdig. Fire år i denne leiligheten. Åtte år i denne byen.
Finale

akrobatikk

Det er ikke særlig morsomt å pakke ned alle tingene sine. Det står nå kasser over alt. Jeg vasker klær, lager mat, baker kake, pakker bøker, rydder skolepapir og alt samtidig. Det føles i alle fall sånn. Også går jeg på jobb. Også forsøker jeg å organisere livet mitt, og andres, og styrearbeid, og frivillig engasjement med leirkafeer og annet rart. Jeg klør meg selv i hodet, kan ikke helt forstå hvordan jeg havnet i denne røra. Men minnes svakt at jeg en gang har uttalt at jeg elsker å ha mange baller i lufta, at jeg trives med å gjøre mye forskjellig.
Vel - denne akrobaten har snart sjonglert nok baller! Gi meg sommerferie - vær så snill! Sol, sol, sol. Og varme. Ikke regn, ikke vind og skyer. Ikke jobb, ikke flytting, ikke leir og kafe, men ferie.
Lese bok i parken!