green and gold

Det er ikke trærne jeg sikter til når jeg skriver green and gold. Men det kunne vært, for de er i ferd med å endre farge. Noen er kommet lenger enn andre, men utviklingen er uunngåelig. September er godt i gang og det er vakkert!! Store trær og store landskap bader i lav ettermiddagssol. Jeg gleder meg over å se sesongen endre seg, og jeg elsker høsten med dens farger. Av og til kan et landskap være så vakkert at det føles som om man revner på innsiden. Og av og til kan man bli så glad i noen att man kjenner hjertet klemmes sammen.

Green and gold er mine farger. Dave Ivany, læreren vår forrige uke, tok oss gjennom ulike personlighetstester, og de avslørte for meg disse to fargene. Primært er jeg grønn. Det vil si at jeg er en tenker og en gjører. Jeg så beskrivelsen av grønn, og måtte le. Det passet meg perfekt. Men jeg ser meg selv i mange av de andre fargene også, så ovenfor teamet insisterte jeg på å være regnbuefarget. Men det kan være et godt hjelpemiddel å vite om hvorfor vi i teamet reagerer forskjellig, og at vi har ulike forventninger avhengig av hvilken personlighet vi har. Jeg synes det er spennende at 43% er gold, 33% er oransje, mens bare 12% er grønne og 12% blå. Dessuten er det vanligst at kvinner er blå og menn grønne. Jeg er litt spesiell, og det gjorde meg litt stolt.

Det trådløse nettet er bare tilgjengelig utendørs. Og det er en helt ny opplevelse for meg å sitte med laptopen i fanget i Guds frie natur. Etterhvert kan jeg forestille meg at det kan bli litt kaldt. Vi skal tross alt være her på Jacksons i fire uker til, og dagene blir kortere og kaldere også her i Kanada. Fire uker til med ulik undervisning. Fire uker til med natur, og vennskap og hytter og leirliv. Fire uker til med læring før vi går løs på praksis. Fire uker til i Jacksons Point.

jacksons point

Nå sitter jeg utendørs, barføtt med laptopen på fanget. Det er fortsatt deilig og varmt og vi har kommet til Jacksons Point, Frelsesarmeens camp og kurssenter halvannen time fra Toronto. Stedet ligger idyllisk til ved Lake Lashigan. Her skal vi være i fem uker.

I morges startet vi dagen med å dele litt av våre forventninger, før vi tok en spasertur rundt i nabolaget. Regent Park er et område med ca 10 000 inbyggere. Bygningsmassen er for det meste fra 1950-tallet, da de rev ned alt det som lå der før, og forsøkte å bygge et nytt og bedre sted for folk å bo midt i byen. Utviklingen har ikke gått så bra. Frelsesarmeen har drevet et 614 korps der i syv år nå. Regent Park har et dårlig rykte. Mange har hørt om gjengene og drapene som har foregått her, og de ser at folk er fattige. Over 110 ulike nasjonaliteter er representert. Mange religioner, mange kulturer, mange språk. Men nabolaget er også preget av noe annet. Det er en samhørighet og en stolthet over byen og nabolaget som er positiv. Og engasjementet har fått en gjeng mødre som kaller seg "The Dreamers" til å plante en fredshage midt i Regent, som et minne over alle liv som har gått tapt i området. Det er mye optimisme å spore.

Men Regent Park møter i disse dager nye utfordringer. De gamle blokkene og husene rives til fordel for nye blokker (skyhøye). Folk må flytte, og ser at nabolaget forandres. Noen bor midt mellom to byggeplasser. Regent Park ligger klemt mellom to andre, svært velstående, urbane nabolag. Kun en gate skiller Regent Park og Cabbagetown, hvor sistnevnte er preget av store eneboliger, flotte hager og rike mennesker. Kontrasten er enorm.

Jeg begynner etterhvert å forstå mer av hvordan ting fungerer her, og hva jeg skal gjøre. Nå skal vi vært øyeblikk ha en samling rundt bålet. Og jeg skal bli enda bedre kjent med teamet. Jacksons Point blir nok et bra sted å være de neste ukene.

å komme frem

Det var absurd å ankomme Toronto Pearson i går kveld. Det var varmere enn jeg hadde regnet med. 26 grader. Jeg trengte ikke genseren, heller ikke jakka som jeg brukte i Reykjavik. Jeg fisket frem papirene, gikk gjennom security, passkontroll, ble henvist imigration office, varm, svett, sliten. Papirer i hendene, sekken på ryggen, genser og jakke under armen. Stroppen på sekken røk, papirene falt på gulvet, sekken åpnet seg. Alt -midt i køen. Samle tingene, samle meg, stresse ned. Det gikk. Med et nødskrik kom jeg meg til skranken. "NEXT!". "Jes... eh..". Svett overleppe. "Have a nice stay"! "Thank you sir". Bagasje. Sekken på den ene skulderen. To trillekofferter. Kø. Hjelp. Glad jeg startet dagen med masasje i den blå lagune.
Og så; "Welcome, Janne. So nice to see you".
"phu"!

Så er jeg her. Huset er lite, men stort nok. Gulvene har ikke vegg til vegg tepper. Det var det i kjelleren inntil nylig, da de hadde vannlekasje og måtte rive opp alt. Jeg holder meg med andre ord unna kjelleren inntil videre. Vi bor bokstavelig talt midt i byen. CN-tower er to trikkestopp unna. Maten er som forventet. Men vi er stort sett europere her, så vi skal nok få sving på sakene etterhvert. Det ligger ett grått lag over Toronto. Selv om himmelen er blå, er det kun høyt over oss. I horisonten er den alltid grå og uklar. Sola skinner. Toronto er flat som en pannekake, og trikkene heter street cars og er røde. Vi bor rett ovenfor en skole i en rekke med hus vegg mot vegg. Huset er smalt og avlangt. De er litt som de du ser i "Full House", men ikke så fine og ikke så høye. I går så vi vaskebjørner i hagen. De er visst vanlige, og elsker søppel. Teamet virker bra. Hyggelige folk fra mange forskjellige steder og bakgrunner. Alle jentene må dele rom. To på hvert. Køyesenger. Ett bad, en dusj. Har ikke smakt melken enda, men jeg har ikke sett snurten av grovt brød eller et bakeri. Tim Horton har fantastiske doughnuts. Og jeg er lei meg for at det tok så kort tid å oppdage det. De koster nesten ingenting og smaker som biter av himmelen. Jeg kommer til å trille hjem...
I morgen drar vi til Jacksons Point. Det er en camp som Frelsesarmeen har to timer her fra. Vi skal være der i fem uker, og der tar det en time å gå til nærmeste Tim Hortons - hver vei :)