alt det som skulle ha vært

Det var så lenge siden nå, og det var så mye jeg skulle ha skrevet. Mer enn en måned siden sist jeg postet noe. Jeg skulle ha skrevet om hva som skjedde i min friuke, da jeg dro med Tara til Leamington. Da kunne jeg skrevet om den store hunden hennes og om en lang kjøretur i flatt landskap. Jeg skulle ha skrevet om moteshowet vi hadde med Verity-jentene og alt styret rundt det med make-up og hår og mange rare damer. Og the Drawer boy skulle jeg ha skrevet om, skuespillet som jeg så på Sanctuary og som fikk meg til å både gråte og le. Så kunne jeg ha skrevet om fint vær og om varme dager om trær som blomstret hvitt, rosa og lilla. Da ville jeg sikkert også tatt med betraktninger om en vår uten allergi. Og hadde jeg vært flink ville jeg skrevet om da vi spilte fotball på bursdagen til Heidi mens det høljet ned, og hvor morsomt det var. Og da ville jeg sikkert også ha nevnt vennene hennes som var på besøk fra Tyskland og sagt noe om inspirerende samtaler og kanskje dratt inn andre inspirerende samtaler som jeg har hatt både her og både der. Også kunne jeg ha skrevet om den absurde 17.maifeiringen (eller mangel på sådann), om å gå i tog på Bloor Street og om det å vinne Melodi Grand Prix dagen før, og om det å se MGP på storskjerm med en hurv av MGP-jomfruer samt representanter fra sølvbukselandet Tyskland tilstede. Også skulle jeg skrevet om det å avslutte ting. Og om det å glede seg til å komme hjem. Og om ambivalens. Det var det jeg skulle ha gjort. Men det gjorde jeg ikke. Og nå er det litt sent. Men jeg lover å poste noe snart. Noe om det å skulle dra på tur til Winnipeg, kanskje. Om det å grue seg til en 24timer lang kjøretur...

min båt er så liten

Av og til skjer det små mirakler i hverdagen. Og hvis du er flink til å se etter, så skjer det små mirakler oftere enn du skulle tro.

Jeg har blitt kjent med så mange mennesker her i Regent Park. Og spesielt har jeg fått kontakt med en hel hurv av ti-år-gamle jenter. Og jeg har funnet ut at det å jobbe med barn er både mye enklere og vanskeligere enn man skulle tro, og mye vanskeligere og enklere enn å jobbe med tenåringer.

Jeg var veldig ung da jeg bestemte meg for å tro på Jesus. Og de første årene av mitt liv ble den bestemmelsen på sett og vis tatt for meg. Selv om jeg har mange minner med åndelige opplevelser fra min oppvekst, kan jeg ikke fastsette en dato da jeg tok en beslutning om å være en kristen. For meg har det vært en reise. Men jeg husker at jeg allerede som syvåring opplevde bønnesvar og hadde sterke trosopplevelser.

Tiffany er ti år. Hun er en guttejente full av futt og moro. Jeg ble kjent med henne i hennes eget territorium -i klasserommet. Jeg vet navnet på klassekameratene hennes, på læreren hennes, på mammaen hennes, søsteren og mammaens kjæreste. Tiffany stoler på meg. Hun vet at hun kan komme til huset vårt når som helst og møte trygge "voksne" som bryr seg. Hun vet at jeg bryr meg og hun vet at jeg tror på Jesus.

Da Tiffany på søndag ettermiddag rakk opp hånden etter en tale med invitasjon til å ta i mot Jesus kunne jeg frimodig sette meg ned ved siden av henne og be. Og da tårene trillet nedover kinnet hennes, kunne jeg tørke de bort. Og når møtet var over og hun igjen løp rallende i gangene, kunne jeg smile og si; vi sees på tirsdag, og vite at det var sant.

Dette er for meg et mirakel. Vennskap på tvers av alder og nasjonalitet, på tvers av kultur og oppvekstvilkår. Jeg har fått mange, mange små søstre her i Regent Park og når jeg får dele med dem livsgrunnlaget mitt, årsaken til at jeg er her, det som ligger meg på hjertet, er det også et mirakel. Det gir meg umåtelig stor glede og inspirasjon.
Og i et glimt, et lite øyeblikk, ser jeg alt klart og tydelig.

påskeekstravaganza

"Det passer jo perfekt til påske" jublet jeg da jeg så at den nye boken for bokklubben vår var en krim. Ti ansikter rundt bordet så forundret på meg og lo. "That's the most random thing I've heard today", var responsen jeg fikk mellom de mange latterhikstene. Og så går det opp for meg. Påskekrim er en norsk ting. Det er intet mer enn forlagens pr-kampanje for å selge flere bøker. Lattermild forsøker jeg å forklare. Men det er nok en av disse kulturforskjellene som ikke lar seg oversette så lett.
Og selv om Canada er et kristent land og kirkene rundt om tar påskefeiringen veldig alvorlig, er det ikke en like betydelig markering for mannen i gata som det jeg har inntrykk av at det er hjemme. For i Norge har vi jo supplert påskeevangeliet med appelsiner, kvik-lunsj, ski og krim. Og selv om det er gode ting, drukner de kanskje budskapet for de fleste.
Jeg kjenner at jeg savner litt av markeringen (selv den ikke-religiøse) for det setter meg liksom i riktig stemning. Men kanskje jeg i år klarer å trenge litt dypere ned i materien? Kanskje kan jeg feire påske på grunn av Jesus og ikke fordi jeg har fem dager fri til å stå på ski?
På den andre siden; Det er lettere å la en langhelg med noen religiøse markeringer gå seg hus forbi her en det der er hjemme. Spørsmålet blir om vi med vår merkelige markering av opphavet til den kristne tro drukner budskapet, eller om vi gir anledning for alle, troende eller ikke, å ta del i den...