lat mandag

Jeg har overnattet hos Sharon i natt, og kjenner at kroppen er takknemlig for en god natt søvn i en god seng. Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet hennes etter en langsom og god frokost. Det er mandag og fridag og jeg har rømt huset på shuter street. Det er deilig å komme vekk litt. Dette er liksom et ordentlig hus, et skikkelig hjem. Folk som har bodd i kollektiv vet kanskje hva jeg mener; Her er det en full krydderhylle, mel i skapet, et komplett servise og et fult kjøleskap. Dessuten er det rent. Rent til og med under bordet, bak brødristeren og i bunnen av skuffene. Og jeg frykter hverken for mus eller kakkerlakker. Men det jeg nyter aller mest er roen i huset. Klokken er tolv. Snart skal jeg karre meg opp til badet, krype ut av pysjen og ta meg en lang dusj. Jeg elsker late dager!

Det har snødd litt i dag, og jeg blir minnet om at skadefro sjelden er en god ting. Jeg har nemlig godtet meg litt over at folk der hjemme har måttet tåle mye snø, mens vi her i Toronto har nytt våren i flere uker nå. Det har riktig nok ikke vært veldig varmt, men bare veier og solskinn setter meg i det minste i riktig stemning. Da jeg våknet i morges og tittet ut på en hvit verden sank hjertet i brystet. Og selv om jeg vet at det regner (og snør) på de rettferdige og urettferdige, og at hva jeg tenker og mener ikke kan forandre det, var det en liten påminnelse om at skadefroen som oftest kommer tilbake som en boomerang.

Jeg har bestilt billetten hjem, og har begynt å telle uker. Samtidig begynner jeg først nå å virkelig føle at jeg blir kjent med folk her. Det er herved duket for mer ambivalens...