I'm still here

I går hadde vi fri, som vi alltid har på mandager. Chris, min team-kammerat Jamies pastor fra Manchester, var på besøk, og fordi solen skinte og alle var glade bestemte vi oss for å dra til Niagara Falls. Det var en av de virkelig gode dagene. I alle fall for meg. Jeg smilte og lo hele dagen. På veien stoppet vi i Hamilton for å besøke Pernell på Freeway, drakk god kaffe der og spiste god Thai på en restaurant. Og jeg hadde solbriller på og var intet mindre enn en superstjerne i bilen.
Niagara Falls var kanskje ikke det mest imponerende jeg har sett. Men det er jo en av disse tingene man må se - i alle fall hvis man bor så nærme. Og vi så. Og vi smilte og lo og solen skinte. Også satte vi snuten hjemover. Men så kom Sarah på at hun hadde glemt noe.

For en uke siden var vi i Cleveland, Ohio på Urban Forum. Det var et forum for teologi omkring urban mission. ”All the little chicks with the crimson lips says Cleveland Rocks, Cleveland Rocks”. Cleveland does not rock. Det er i alle fall min konklusjon etter å ha vært der. Rock n’ Roll hall of fame var morsomt, men rocket ikke... Forumet på den annen side rokket meg og en del andre ganske kraftig. Det var mange interessante og gode debatter omkring de kristnes kall til å tjene de fattige, utestengte og undertrykte. Bart Campolo var der og utfordret på godt og vondt. Og ikke alle var enige, men jeg elsker jo en god diskusjon.
Det var også stas å bo på hotell med svømmebasseng og boblebad og store senger. Jeg nøt hvert sekund av hele opplevelsen. Det var også godt å få et lite brekk i fra Regent og hverdagen vi har her. Skulle ønske det hadde vart lenger... Men jeg er tilbake her nå. I Regent. Jeg er fortsatt her.

Å komme til Cleveland, eller rettere U.S.A var en opplevelse i seg selv. I minibussen hadde vi fire Canadiere, en danske, en italiener, en nordmann, to briter og to tyskere. Og vi var ganske nervøse ved grenseovergangen. Men de behandlet oss fint. Vi smilte og takket og bukket og nikket da vi fikk det grønne kortet i hånden og lovet på tro og ære å levere det inn igjen på returen. Problemet oppstod da Sarah på tilbaketuren bestemte seg for å sitte i en annen bil, og dermed glemte å gi tilbake det grønne kortet...

Det er dette Sarah sikter til da hun roper ut at hun har glemt noe. Vel, hun visste allerede at hun hadde glemt å gi tilbake det grønne kortet. Derfor hadde hun tatt pass og grønt kort med seg på vår utflukt til Niagra Falls, fordi det finnes en grenseovergang der. Men i bulderet fra fossen og all moroa har vi helt glemt å finne grenseovergangen.

Etter mye frem og tilbake finner vi ”bridge to the U.S.A.” Lykkelig parker vi utenfor det som ser ut til å være kontoret på Canadisk side og lykkelig kommer Sarah tilbake til bilen med passet i hånda og et stor smil om munnen. Det bød ikke på noe problemer.

Problemet oppstår først når vi skal kjøre ut fra ”parkeringsplassen”. Heisann! Her var det enveiskjørt gitt... En dame i uniform forklarer oss at vi ikke kan snu, nå er det for sent, vi har kommet oss inn i ingenmannsland. Den eneste løsningen er å fortsette over brua til den andre siden og forklare hva som har skjedd. Lattermilde krysser vi grensen over til U.S.A og lattermilde forsøker vi å forklare de uniformerte hva som har skjedd. Lattermilde viser vi de strenge fjesene det vi har av identifikasjonspapirer som viser seg å være alt fra hjemmelagede ansettelsesbevis til internasjonale førerkort og pass. En time senere etter mye om og men kan vi trygt kjøre tilbake over brua og tilbake til Canada en opplevelse rikere.