Hvem i sin rette forstand finner på å ta med seg 70 unger fra Regent Park i alderen 6 - 12 år opp til Jackson's Point i fem dager for March Break Camp?
Vet du forresten hvor liten en seksåring er? Mange av dem har ikke fortenner, og de gråter fordi de lengter hjem, og de væter senga om natten og de kan skrike til de nesten kaster opp. Og visste du hvor obsternasig en tolvåring kan være? Noen av dem ser akkurat ut som tenåringer. Og de liker sminke og Rhianna og vil ikke gjøre som du sier fordi du ikke kan bestemme over dem (tror de). Og vet du hva som skjer med unger som vanligvis medisineres for ulike bokstavsykdommer når de ikke tar medisinene sine?
Personlig sitter jeg igjen med noen fantastiske minner! På lørdag var det godt å kjenne etter en dags hvile at jeg kunne gått en uke til (tatt i betraktning at jeg hadde den "enkleste" gruppen jenter). To av de sterkeste minnene fra leiren har det til felles at de skapte en møteplass for noe hellig midt i hverdagen.
Onsdag ville Sheila putte Jesus i hjertet. Og det sa hun til meg mens vi holdt på å rydde hytta rett etter frokost. Nå med en gang, sa hun. Javel, sa jeg. Også satte vi oss ned på senga og bad en kort frelsesbønn mens de andre jentene summet rundt oss i ryddemodus.
Torsdag natt banket det på døren. Jeg fikk beskjed om at to jenter hadde spurt om å få snakke med meg, mentoren deres. Og i en kjip situasjon hvor mange hadde sagt og gjort ting de kom til å angre kort tid etterpå, fikk jeg torsdag en sjelden mulighet til å snakke inn i jentenes liv. Og vi ba sammen og lo sammen, og et bånd som jeg ikke hadde forutsett ble knyttet mellom oss den natten.
Bortsett fra bæsj i dusjen, sengevæting, oppkast, slåssing og drama, var alle enige om at det hadde vært en fin leir...
onsdag 25. mars 2009
onsdag 11. mars 2009
torsdag 26. februar 2009
skriv, skriv, skriv!
Skriv om det du opplever, om menneskene du møter, om historiene de forteller deg, sa han. Han hadde dette lure smilet og glimtet i øyet og i det hele tatt noe ved seg som gjorde at jeg ble veldig oppmuntret etter samtalen vi hadde. Det er til inspirasjon for andre, fortsatte han.
Og jeg begynte å tenke på det Lyf sa og hvordan jeg best kan formulere det jeg opplever både der på Sanctuary, hvor vi snakket, og i Regent Park slik at det blir til glede og inspirasjon for andre. For det er jo ikke i utgangspunket lett å skulle videreformulere for eksempel Johns historie som han delte med meg over en kopp kaffe på Sanctuary like før. Han fortalte meg om barndommen og om overgrepene og om posttraumatisk stress og angst som han slet med nå, og om fattigdommen han lever fordi han ikke kan jobbe. Alt uten at jeg hadde spurt.
Det er ikke en enkel oppgave å skulle skrive ned disse tingene på en måte som gjør at de forstyrrer, men samtidig inspirerer. For historiene er rystende og ubehagelige, og det er ikke til å komme bort fra at meste av tiden har du lyst til å stikke hodet tilbake under dyna, til et komfortabelt sted, hjem til Oslo og koselige kafeturer til problemfrie dager. For det finnes ikke et godt eller rett svar. Og jeg blir fullstendig blottlagt når noen deler sin historie. For hva vet vel jeg.
Og det var denne tanken som satt igjen etter forrige tirsdag da vi hadde hatt vår faste "lekseklubb". Ti jenter kommer hver uke for å snakke med Joanne og Sue (og meg - siden oktober) om livet om kjærligheten om skole og familie. Og sist tirsdag ble det spesielt bra, eller vanskelig og tungt om du vil. Fordi Chris Brown slo Rihanna, og fordi Joanne er eksepsjonelt god på å trekke de linjene, snakket vi om voldelige forhold, om overgrep, om maktmisbruk og om hva som er greit og ikke. Det satt ni jenter rundt bordet og spiste. Åtte av ni mente at det er forståelig (og i grunnen akseptabelt) at kjæresten din slår deg hvis du provoserer ham. Jeg kjente haka falle ned til brystet og øynene begynte å vanne fordi jeg rent glemte å blunke. Og på en enkel, men genial måte begynte Joanne å pakke ut noen av kjerneverdiene hos jentene. Og når Lisa så begynte en setning med å si, da pappa brukte å slå meg... kjempet jeg med tårene - ikke fordi jeg glemte å blunke.
Og spørsmålet som jeg satt igjen med var det samme som folk i vanskelige situasjoner har stilt seg til alle tider; hvorfor meg? Men jeg stilte spørsmålet fordi jeg ikke har hatt det vanskelig. Hvorfor har jeg levd beskyttet, elsket og oppmuntret gjennom hele mitt liv. Det er jo ikke normalt egentlig...
Og jeg begynte å tenke på det Lyf sa og hvordan jeg best kan formulere det jeg opplever både der på Sanctuary, hvor vi snakket, og i Regent Park slik at det blir til glede og inspirasjon for andre. For det er jo ikke i utgangspunket lett å skulle videreformulere for eksempel Johns historie som han delte med meg over en kopp kaffe på Sanctuary like før. Han fortalte meg om barndommen og om overgrepene og om posttraumatisk stress og angst som han slet med nå, og om fattigdommen han lever fordi han ikke kan jobbe. Alt uten at jeg hadde spurt.
Det er ikke en enkel oppgave å skulle skrive ned disse tingene på en måte som gjør at de forstyrrer, men samtidig inspirerer. For historiene er rystende og ubehagelige, og det er ikke til å komme bort fra at meste av tiden har du lyst til å stikke hodet tilbake under dyna, til et komfortabelt sted, hjem til Oslo og koselige kafeturer til problemfrie dager. For det finnes ikke et godt eller rett svar. Og jeg blir fullstendig blottlagt når noen deler sin historie. For hva vet vel jeg.
Og det var denne tanken som satt igjen etter forrige tirsdag da vi hadde hatt vår faste "lekseklubb". Ti jenter kommer hver uke for å snakke med Joanne og Sue (og meg - siden oktober) om livet om kjærligheten om skole og familie. Og sist tirsdag ble det spesielt bra, eller vanskelig og tungt om du vil. Fordi Chris Brown slo Rihanna, og fordi Joanne er eksepsjonelt god på å trekke de linjene, snakket vi om voldelige forhold, om overgrep, om maktmisbruk og om hva som er greit og ikke. Det satt ni jenter rundt bordet og spiste. Åtte av ni mente at det er forståelig (og i grunnen akseptabelt) at kjæresten din slår deg hvis du provoserer ham. Jeg kjente haka falle ned til brystet og øynene begynte å vanne fordi jeg rent glemte å blunke. Og på en enkel, men genial måte begynte Joanne å pakke ut noen av kjerneverdiene hos jentene. Og når Lisa så begynte en setning med å si, da pappa brukte å slå meg... kjempet jeg med tårene - ikke fordi jeg glemte å blunke.
Og spørsmålet som jeg satt igjen med var det samme som folk i vanskelige situasjoner har stilt seg til alle tider; hvorfor meg? Men jeg stilte spørsmålet fordi jeg ikke har hatt det vanskelig. Hvorfor har jeg levd beskyttet, elsket og oppmuntret gjennom hele mitt liv. Det er jo ikke normalt egentlig...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
