send the fire

Stephanie spurte om ikke de som har deltatt på Ignite ville skrive til Frelsesarmeens ungdoms nettside i Canada, www.sendthefire.ca, om hvordan det har vært å være en del av programmet. Her er mitt svar:

Epilog

epilog

Nå sitter jeg på Keflavik og føler på sett og vis at jeg er i ingenmannsland både fysisk og emosjonelt. De siste ukene i Toronto har vært fulle av oppsummeringer og avskjeder. Setninger som begynner med "husker du da..." eller "hva har vært din favoritt..." har sneket seg inn i så mange samtaler at det nesten blir kjedelig. Jeg har brukt den siste måneden til å reflektere over hva disse månedene har vært for meg, og hvilken betydning det kommer til å ha for fremtiden, og konklusjonen som jeg uttalte på vår "vitnemålsutdeling" (graduation); Ignite var ikke hva jeg forventet.

Jeg har fortsatt så mye å lære, og når jeg nå ser tilbake på ti måneder med intens livslæring blir jeg mer ydmyk enn stolt over det jeg har lært. Jeg tror at jeg kommer hjem annerledes enn jeg dro og jeg håper at forandringen er til det bedre. Det har vært et tøft år for meg psykisk og emosjonelt. Jeg har trivdes og mistrivdes på en og samme tid nesten kontinuerlig. Når jeg ser tilbake på noen notater jeg gjorde før jeg dro, ser jeg at jeg fikk det jeg ba om... "Kjære Gud, knus meg og form meg". Og underveis slet jeg med å se det store bildet, og jeg skjønte ikke at min største utfordring skulle bli mangelen på det samme. Hvordan kunne jeg vokse når jeg ikke fikk slippe til, når jeg ikke fikk bli brukt til det jeg var god på?

Det er ikke lett å oppsummere ti måneder i ett eneste lite blogginnlegg. Spesielt ikke da dere som leser dette ikke har vært i Regent Park og sett ungene leke i vannsprutern de siste varme dagene. Dere har heller ikke vært inni de skrale heisene og kjent luktene i oppgangene. Dere har ikke vært med på å sette opp til gudstjeneste i nærmiljøsenteret, og vet ikke hva det vil si å rulle de store, tunge trekassene med lydutstyr fra kontoret og inn i bilen. Dere kjenner ikke de som jeg kjenner, hverken barn eller voksne, og de fleste av dere vet ikke en gang navnet på de jeg har bodd sammen med - de som nå betyr utrolig mye for meg og som jeg regner som mine søsken. Og jeg skriver ikke dette for å klandre dere, men for å gi meg selv litt rom. Jeg håper at dere er ærlige når dere spør om hvordan jeg har hatt det, og jeg ber om tilgivelse for fattige eller oppskriftsmessige svar fra min side. Det er nemlig bare så alt for vanskelig å skulle si noe vettugt fra en virkelighet til en annen. Takk for at dere er forståelsesfulle og tålmodige. Det er mye for en liten skrott å skulle prossessere, og jeg tror jeg kommer til å trenge litt tid. Merkelig nok kommer jeg nok også til å savne mange folk og rare ting. Og det siste er absurd også for meg; etter å ha lengtet hjem så lenge, skal jeg komme til å lengte tilbake når jeg kommer hjem.

...

Dårlig samvittighet skaper sjelden gode blogginnlegg... Jeg gjør et tappert forsøk på å skrive noen linjer om hva som har vært, men må gi opp. Ute skinner sola og jeg er trøtt etter å ha svømt i et basseng hele dagen.

Jeg kom meg til Winnipeg og tilbake sammen med teamet. Tilsammen 48 timer i en sliten 12 seaters buss er en påkjenning, men vi klarte det!

I går hoppet jeg fra fem meter ned i et 15 graders kaldt vann. Jeg følte at det var noe jeg måtte gjøre på vegne av alle nordmenn. Jeg måtte forsvare alle vikingers ære.

Nå kom noen og spurte om jeg ville bli med til en bokhandel.

Beklager alle sammen.
Snart kommer jeg hjem og kan snakke med dere ansikt til ansikt.