Jeg skrev om kontraster i går, og dette ble bare ytterligere forsterket av mitt møte med kvinneklubben Verity på tirsdag etter CPI. Jeg er vant til å ferdes i ulike miljø. Det er jo ikke i hovedsak i veldig rike miljøer jeg vanker hjemme, men jeg har da venner på både den ene og andre siden av elva som kommer fra mer eller mindre møblerte hjem. Og jeg har sett innsiden av både et spa og en femstjerners restaurant før. Allikevel var jeg ikke helt forberedt på kultursjokket som møtte meg da jeg trådte inn i foajeen til Verity. Jeg følte behov for å unnskylde at jeg var kledd så ”casual” – en diger F.A. t-skjorte og jeans, for at håret ikke var nyvasket og for at jeg ikke hadde sminket meg. Jeg ble plutselig bevisst holdningen min, og rettet meg straks i ryggen. Jeg smilte til alle jeg så og prøvde å te meg høflig.
Verity er en klubb for arbeidende kvinner. Kvinner som har klatret karrierestigen og som kan møblere sine egne hjem. Kvinner som ikke lever av sin manns inntekt, men som er ”independet women”. Jeg vet ikke hvor mange medlemmer klubben har, men det må være en del som betaler medlemskontingent, for de hadde flotte lokaliteter med kafe, restaurant, spa, treningssenter, ”entertaining rooms”, og rom for buisninsmøter. Jean er en psykolog som er medlem av klubben, og det var henne vi hadde et møte med. For to år siden startet hun i samarbeid med 614 en gruppe for jenter i alderen 8 -10 år. Ideen bak gruppen er å bygge jentenes emosjonelle intelligens. I løpet av de to årene har gruppen av jenter holdt seg stabil på ca 10 medlemmer. De får hver uke komme og snakke sammen om selvtillit, om håp og drømmer for fremtiden, om skole og venner, om familie, om det å bo i Regent Park og mye annet. De har mange ekskursjoner til museer, kunstgallerier, til børsen, til restauranter, teaterforestillinger osv. Her får jentene lære om etikette og om kunst og kultur, om mote og mat, om penger og utdanning. Det er med på å skape muligheter for de som ikke har så mange. Og det er med på å skape drømmer og en åpenhet til å ta i mot de muligheter som faktisk finnes.
En god idé... som jeg er nysgjerrig på utfallet og utførelsen av. En av oss fra teamet skal være med som hjelpeleder når vi kommer tilbake fra Jacksons. Det vil bety kulturkrasj hver uke. Noe som kan være sundt. For det er tross alt slik verden er: - Urettferdig.
I dag har vi hatt en fridag, og jeg har vært med min italienske venninne Naike på shopping. Vi har spist italiensk mat og drukket italiensk kaffe. Ikke helt 100% i følge Naike, men godt var det – i følge oss begge ☺ Det har vært deilig å ha en dag uten noen planer. En dag hvor livets alvor og kontraster kunne dyttes litt lenger bak i hodet. Har allikevel hatt stor frustrasjon over enkelte elektroniske dupeditter som viste seg å være dyrere enn forventet og som jeg ikke får til å fungere. Min kjære Mac som jeg er så glad i og som har vært min trofaste venn i fire år begynner nå å vise sine svake sider.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Kjære Janne,
det er så spennende å lese her inne på bloggen din. Du skriver så levende at jeg synes jeg kan se for meg mye av det du beskriver. Takk for at du deler det med oss (les meg;-)) her hjemme i Norge.
God kusineklem
Legg inn en kommentar